Om Knut A. Braa

En gang for lenge siden fikk jeg følgende tilbakemelding fra en konsulent som hadde lest manuset til Delete:

”Skytescenene er urealistiske. Det er ikke slik å være under beskytning”

En kan jo le av en slik tilbakemelding. Spesielt fordi jeg faktisk har vært under beskytning. Men jeg husker konsulentens kommentar og uten at han var klar over det hadde han et poeng. Å ha vært i reelle situasjoner, gjør det enklere å formidle hvordan det virkelig føles.

På 70 tallet bodde folk på landet nesten uansett hvor de bodde. (Hvis de ikke tilfeldigvis bodde midt i byen, da) Jeg vokste opp på Heimdal utenfor Trondheim og det var definitivt landlig.

Vi var en gjeng guttunger som raste rundt på DBS syklene våre. På den tida het de ikke BMX, men Tomhawk og Apache. Men det var sjelden vi hadde nye sykler. Som regel var det bastarder med racer styre (for de heldige), ei ramme og noen hjul skrudd sammen fra deler av andre sykler og juksa til med kveldsekspedisjoner på den lokale søppelfyllinga.

Og med tre kilometer til nærmeste butikk og lang avstand mellom naboene ble syklene det viktigste fremkomstmidlet. I sommerhalvåret brukte vi dem hele tiden, enten vi skulle på skolen, på kino eller når vi skulle hente ”gratis” epler i kveldsmørket hos epledyrkerne ute på Byneset. (Kjent for alle som har lest Anne B. Ragde)

Jeg var en glad gutt som det heter. En ”pain in the ass” ville søsknene mine ha kalt meg. Nest yngst av fire og full av røverstreker. Spesielt var jeg plagsom for min eldre søster. Hun hadde nemlig problemer med to ting: skitne lillebrødre og lillebrødre. Og med en nærmest konstant snørrbrems, en forkjærlighet for jenter, (spesielt de som var eldre enn meg), hang jeg stadig etter min søster og hennes venninner. Der la jeg antagelig grunnlaget for observasjonsevnen min.

En frodig fantasi har jeg alltid hatt. En tur ut for å hente posten i postkassestativet med påfølgende risp av en ståltråd, ble til en historie om angripende kråker innen jeg nådde tilbake til mor igjen. Og hun trodde på det. En stund.

Foruten å stjele epler, plage søsteren min, eller finne på andre hyss, som Astrid Lindgren ville ha kalt det, brukte vi fritiden til å jage rundt i skogen bak barndomshjemmet som indianere, cowboyer eller bare som bråkete guttunger som likte å erte på seg de mannevonde oksene som beitet i området. (Målet var å få dem til å jage oss.) Nærmeste nabo var en fullskala bondegård. På den tiden betydde det høy på låven, poteter på jordet og kyr på beite, griser i fjøset, høner, kalver og en hest som het Bokkola.

Bokkola var en snodig skrue. Han var en gammel og overvektig, men snill og klok dølahest. Og veldig glad i stallen sin. En sur og regnvåt vårdag hadde han stått ute i flere timer på et jorde som strakk seg fra barndomshjemmet mitt og helt til bondegården. Da bonden kom ut for å hente ham, ble Bokkola så glad at han la inn alt han hadde av krefter og løp tvers over jordet. I det han nådde grinda, måtte han bremse og det gikk ikke så bra. 500 kilo hest skled på fire føtter og rumpa nesten ned i bakken tvers igjennom tregrinda så flisene føk.
Jeg tror jaggu deler av den grinda fremdeles ligger i kjelleren til mine foreldre.

Interessen for lesing startet merkelig nok på kinoen. Jeg elsket filmer. Vi så alt av Tarzan. Johnny Weissmuller som svingte seg i dårlig skjulte trapeser og reddet Jane fra skumle skurker og fæle pygmeer med giftpiler, mens vi tygget Sweetmint så det verket i kjevene. Etterpå sloss vi i grøftekantene og hang trærne og lekte det vi nettopp hadde sett. Jeg var med andre ord en dagdrømmer av rang og satt gjerne i kinosalen og lot min egen handling spille seg ut, mens jeg brukte musikken og det som foregikk på lerretet som bakgrunn. (Det gjør jeg fremdeles.) Og jeg leste. Tegneserier ble lånt, byttet eller kjøpt (når jeg hadde råd) og konsumert nesten ustanselig. Tarzanbøkene og Hardy guttene arvet jeg etter min bror, Nancy Drew etter min søster. Alt gikk ned. Til og med Bobseybarna ble lest. Historieboken vi fikk utdelt i begynnelsen av skoleåret var utlest i løpet av en uke. En stund hadde jeg dilla på biografier. Jeg pløyde gjennom ti, femten bøker om mennesker som hadde oppfunnet lyspæra, telefonen, tv, video, lydbånd og så videre. Biblioteket var den koseligste plassen jeg visste om. Lukten av bøker, stillheten, spenningen som utspant seg hver gang: Var det kommet noen nye bøker, var akkurat den boken jeg lette etter ledig akkurat nå? Noen ganger kom jeg over bøker som lever i meg den dag i dag. Huckleberry Finn var en av disse.

Men barndommen var først og fremst følelsen av å kjippe av seg beksømskoene en vårdag og ta på seg turnskoene og fly bortetter grusveien, med bokstavlig talt fem kilo mindre å drasse rundt på og bare en lang sommerferie og se frem mot.

Jeg husker ikke så mye fra ungdommen. Den ligger nok for nære UNIFIL tjenesten og opplevelsene i Libanon. Gymnaset var slitsomt. Hormoner i fri flyt, festing og jenter. I tillegg skulle de ha oss til å lese pensum? Ikke rart at det gikk dårlig. Norskkarakteren tør jeg ikke nevne engang. Jeg fikk imidlertid lest ganske mye. Kjell Hallbings Morgan Kane var en klar favoritt. En kort tur innom Sven Hazel før jeg neglebet meg i gjennom Mcleans SOS nordpolen og alle hans andre bøker.

Militærtjenesten i 1981 kom som en liten befrielse på meg. Dette var i den tiden da alle måtte inn og ingen ville inn. Jeg skippet ”venteåret” og dro inn som 18 åring. Etter seks heseblesende måneder i Vatneleiren utenfor Sandnes (for den som har lest Dreamland.com er det et kjent navn) hadde vi opparbeidet oss en fantastisk fysisk form, lært oss forskjellen på en fungerende cs-gassmaske og en ikke fungerende cs-gassmaske, før vi en kald desember morgen pakket skjermlue, batong (jeg var i militærpolitiet) og slips og dro til Brigaden i nord Norge. Jeg og ti andre var forpartiet, resten av gutta skulle komme like etter Jul.

Tjenesten var kjedelig, men ok. Jeg hadde mine bøker og murte meg inne og leste og leste og leste. Jeg gjorde noen spede forsøk på å rette opp gymnaskarakterene, men det ble med forsøket. Jeg husker et par, tre ting fra disse siste seks månedene i forcen. Det var kaldt i Bardufoss, veldig kaldt. Så kaldt at det knaket i veggene på brakka om natta. Det var også veldig mørkt der. Så mørkt at det var som om vi levde i en stor boble og ingenting utenfor boblen eksisterte. I en periode var det ingen forskjell på natt og dag. Det tredje jeg husker er et bilde av meg selv gående i sivil foran resten av troppen. De hadde spist lunsj og var oppstilt for å fortsette arbeidsdagen, mens jeg hadde levert inn alt utstyret og var på vei hjem til en todagers perm før jeg dro til Gardermoen og deretter til Beirut. Som alle andre i førstegangstjeneste var jeg usikker på hva jeg skulle gjøre etter tjenesten. I valget mellom å fortsette på skole, eller begynne å jobbe, søkte jeg politiet og UNIFIL styrken i Libanon. Politiet fordi jeg var militærpoliti og Libanon fordi det lå noen flashy brosjyrer i oppholdsrommet og det manglet ikke akkurat på anbefalinger fra sersjanten. Jeg kom inn begge steder og valgte Libanon. I mai 82 spaserte jeg derfor forbi mine pent, oppstilte kamerater. Jeg gliste, de gliste og jeg tror at alle misunte meg. Til og med jeg selv misunte meg.

De skulle bare ha visst hva som ventet unge Braa.

Jeg dro ned til Libanon 4. juni 1982, 19 år gammel og selvsagt alt for ung. Med tanke på det som skjedde den sommeren ville jeg ha vært for ung om jeg så hadde vært femti år. IDF, Israelian defense forces hadde bestemt seg for å angripe PLO i sør Libanon to dager etter at jeg ankom. 120 000 tungt bevæpna soldater, hundre F16 og Mig jagere i luftkamper (90 ble skutt ned) og overskytning av tusenvis på tusenvis av artillerigranater og Katusharaketter gjorde inntrykk. Midt i dette lå vi, 600 mann, og kunne ikke gjøre så mye fra eller til. Ikke annet enn å være midt blant fallende granater, skytende parter og etterpå, bivåne resultatene av en grusom krig. Vi ryddet opp, med alt det fantasien gir rom for å legge i begrepet ”rydde opp”. Formidlingen av opplevelsene fra Libanon, et av de mørkeste kapitlene i livet mitt, ble forsøkt gjort i Den lange veien hjem, men du finner nok deler av det i alle mine bøker.

Årene etterpå hadde stikkordene: Høy aktivitet. Utdannelsen jeg tok, dykkingen, fallskjermhoppingen, utenlandsreisene, firmaet mitt, jobbingen døgnet rundt. Positive ting, hadde det ikke vært for at alt jeg gjorde var farget av et mørkt bakteppe som het Libanon. Jeg tror det på fagspråket kalles flukt. Jeg flyktet fra tankene, redd for å gripe fatt i følelsene som jeg hadde lagt lokk på. Jeg var jo ung, sterk og macho.
Og altså, en ikke helt psykisk sunn, ung mann.

På slutten av åttitallet traff jeg Anne Lise, jenta i mitt liv og i 1997 ble Andrea ble født. Å bli kjent med et så lite menneske og få lov til å følge det videre på ferden er et privilegium. Endelig begynte den mørke fargen av Libanon å blekne og ble erstattet av noe som var lyst og vakkert. Andrea sitt smil, hennes første skritt. Turene våre ut i skogen. De hverdagslige betraktningene hun hadde da hun begynte å snakke. Kloke ord som ennå ikke var ødelagt av et voksent ordfilter.

Jeg hadde en masse jobber i denne tiden og alle hadde en eller annen tilknytning til markedsføring. Etter at jeg og en barndomskompis startet reklamebyrået Painthouse i 96, ble det en god del skriving av tekster. Jeg trivdes med det. Evnen til å formulere har jeg alltid hatt. Byrået vårt ble ganske stort. Vi hev oss på dot.com bølgen og var blant de første i landet som jobbet med det nye mediet. Vi hadde mange gode ideer og mange gode kunder, men bodde i Trondheim og hadde lite penger, så da vi ble tilbudt en anselig sum for å selge firmaet til et mye større firma i år 2000, slo vi til.

Samtidig ble jeg innhentet av fortiden.

Enhver slutt har i seg en ny begynnelse heter det. Og for meg stemte det veldig bra.
I mai 2001 begynte jeg å bearbeide traumene fra det som skjedde sommeren 1982. En veldig klok mann som hjalp meg på vei mot det jeg holder på med nå, sa til meg våren 2001: ”Knut, du som er en sånn skrivende kar, burde du ikke skrive ned opplevelsene dine fra Libanon?”

Min første tanke var at det orket jeg ikke. Men så begynte jeg å fundere over at det kanskje ville være bra. Om ikke annet så for å bevare det slik at min datter kunne lese det når hun ble eldre. Jeg satte meg ned. Ord ble til setninger og setninger til sider. Til slutt var det litt over 30000 ord på hvite ark. Beskrivelsene av mine opplevelser, refleksjoner, redsler og følelser. Jeg hadde ikke tenkt tanken på å gi det ut før min søster Ellen leste og sa jeg burde forsøke å få det utgitt. Hun mente at andre burde ha nytte av å lese det.

Tanken modnet over et par måneder og jeg sendte det inn til diverse forlag. Alle refuserte det. Noen tok seg tid til å svare på hvorfor de refuserte meg. Stikkordene var: sterk historie, viktig historie, men ikke spesielt salgbar. Jeg kunne ikke annet enn å være enig.
Derfor ga jeg det ut selv. Riktignok på eget forlag og svært lite redaksjonelt behandlet. Men boken ble veldig godt mottatt. Tusenvis av veteraner og deres pårørende kjente seg tydeligvis igjen. Og med Den lange veien hjem våknet lysten til å skrive mer.

I 2003 hentet jeg frem et støvete manuskript som var påbegynt tidlig på nitttallet. Som alle andre som skal skrive bøker for første gang hadde jeg undervurdert hvor mye arbeide det egentlig innebar. Manuset var derfor bare et par kapitler langt. Jeg hadde sendt det til en konsulent som tok seg tid til å gi meg en veldig konstruktiv tilbakemelding.
Det ble begynnelsen til Delete.

Delete var et forsøk på å skrive meg ferdig med midt Østen. Hovedpersonen Tom Falck ble introdusert. Kongstanken var å skrive ”Den Store Boken Om Midt Østen”. Et ambisiøst utgangspunkt, men jeg tror jeg reddet meg i land fordi jeg tross alt hadde veldig god kjennskap til det som skjedde i midt Østen, jeg kjente landskapet ut og inn, (hadde smakt mye rødt og varmt støv.), og jeg visste nøyaktig hvordan en skadet soldat hadde det.
Spesielt i møte med sine gamle spøkelser.

Jeg lot hovedpersonen være en litt utypisk helt, fri for alt som smakte av alkoholproblemer, kvinneproblemer og jobbproblemer. Men Tom Falck hadde plenty av andre problemer. Delete ble en tur jeg og Tom gjorde sammen. Fra Jerusalems trange gater via den syriske ørkens hete landskap til de frodige appelsin- og bananplantasjene i sør Libanon. Jeg avsluttet det hele ved Boufortborgen, en gammel korsfarerborg der mange liv er gått tapt opp gjennom årene.
Det ble noen i Delete også.

Veien frem til en utgivelse var like mye flaks som bra timing. I 2003, to år etter at Den lange veien hjem kom ut, fikk jeg en mail fra en redaktør i Damm som fortalte at hun hadde lest manuset til Den lange veien hjem og syntes det var godt. Så godt at hun ikke hadde glemt det. Hun hadde igjen vurdert å gi det ut, men fant at det var for sterkt. Jeg takket for tilbakemeldingen med å fortelle at jeg hadde gitt det ut selv, men at jeg hadde et nytt manus klart. Ville hun kanskje ta en titt på det?
Resten er historie som det heter.

En (annen) god redaktør i Damm hjalp meg med å tilegne meg de mest elementære romantekniske ferdigheter og Delete ble etter tur plassert i genren roman, krim og thriller, før den endte opp som spenningsroman. Og en vakker dag i 2003 kom den ut. Drapstrusler fra en obskur terror gruppe kalt Kahane Chai til tross, jeg fikk gode anmeldelser, og utrolig nok solgte den 15000 i Danmark. Det ga meg all verdens motivasjon til å fortsette reisen sammen med Tom Falck.

Og det gjorde jeg. Underveis i researchen av Delete kom jeg over flere senatshøringer om Rwandamassakrene. Jeg oppdaget at en hel verden hadde greid å forbigå i stillhet et av de verste folkemord etter 2. verdenskrig. Jeg ville ikke skrive om selve massakrene, det ble for heavy, selv for meg, men jeg så et plott i utkanten av hendelsene. Tom Falck var klar for nye oppdrag. Jeg utviklet ham videre.

I Dreamland.com hadde Tom lagt mye av fortiden bak seg og levde et godt familieliv i Trondheim. Han har egen business og sliter mindre med sine gamle spøkelser. Likevel har han beholdt sitt gamle nettverk og han er på leit, som det heter. Han vil ikke tilbake til krigen, men kjeder seg der han er i livet sitt akkurat nå. Så begynner gamle veteraner fra Somaliatiden å dø rundt ham og Tom Falck oppdager en sammenheng mellom et stort pedofilinettverk, soldatene og en masse unger som har forsvunnet under massakrene i Rwanda. Thrilleren Dreamland.com var født.
Den kom ut i 2004 og igjen ble det gode anmeldelser. Følelsen av å ha levert en bedre bok i noe som forhåpentligvis var en bratt, men akseptabel og stigende læringskurve gjorde at jeg fortsatte å skrive.

I perioden 2005 til 2007 hadde jeg imidlertid en lang og stygg prosess gående mot forsvarsdepartementet. Prosessen lærte meg ett og annet om liv og død, vennskap og kjærlighet. Og kanskje litt om hat også. Etter å ha vært igjennom to rettsinstanser kuliminerte det hele med et forlik i oktober 2007. Underveis greide jeg likevel ikke å la være å engasjere meg i ting som skjedde rundt i verden. Og mye skjedde. Etter Twin Towers i 2001, fikk vi Afghanistan, Irak og ”ondskapens akse”. Politikernes løgner vokste og ga meg stadige påminnelser om at ingrediensene til en thriller lå like rundt hjørnet. Gjennom min egen prosess opplevde jeg et politisk Norge som mer en villig brukte (og bruker) unge jenter og gutter som utenrikspolitiske instrumenter ved at de sender dem ut i tjeneste i Afghanistan og andre steder, uten tanke på å ivareta dem når de kommer hjem. Alt dette ble ingrediensene i en gryte som sto og putret i flere år. Jeg skrev innimellom, men egentlig ble det ikke noe ordentlig manus av det før Forsvarsdepartementet til slutt ga seg og jeg fikk avsluttet saken. I enden av den lange modningsprosessen ble Endgame til. Boken bearbeides i skrivende stund sammen med Tine Kjær i Piratforlaget.

Og Tom Falck? Han fortsetter sin reise gjennom livet. Og jeg får forhåpentligvis fremdeles være med ham.

Skriving er en underlig greie. Det er stor forskjell på å forklare noe og det å beskrive det samme. Jeg kan når som helst lukke øynene og være tilbake til barndommen, Libanon, Andrea sin fødsel eller hvordan det føles å sveve i 200 km i timen ned mot moder jord sekundet før fallskjermen løses ut.

Jeg ser for meg en glad gutt på sykkel en sommerkveld, kjenner lukten av vafler og jorbærsyltetøy i en hammock hos bestefar og bestemor en varm høstdag på 60 tallet. Jeg hører en mor som skriker ut sin fortvilelse etter at vi har hentet hennes 13 år gamle sønn ut av et minefelt, eller gleden jeg kjenner dypt, dypt inne i meg da den lille hånda til Andrea for første gang grep rundt lillefingeren min. Og noen ganger lurer jeg på hvor mange tanker det er mulig å gjøre seg i de 60 sekundene man er en fugl som faller ned mot moder jord før fallskjermen folder seg ut. Å beskrive det er vanskelig.
Men mulig.

Derfor svarte jeg konsulenten som hadde lest manuset til Delete:

”Jeg vet kanskje ikke hvordan det er å bli beskutt. Eller hvordan jeg skal beskrive det.”
”Men jeg prøver.”