| Norske
militære veteraner
I et presseoppslag kunne jeg lese at flere hundre soldater
ville levere tilbake medaljer som de hadde fått i
forbindelse med utenlandstjeneste. Årsak: Norske myndigheters
(manglende) ivaretakelse av soldater. Jeg forstår
dem godt.
Frustrasjonen har vokst over flere tiår. Hele tiden
har vi fått høre at ivaretakelsen har blitt
bedre og bedre. Dessverre hjelper det lite for den som faktisk
har måttet trekke Forsvarsdepartementet inn i rettssalene
og der opplevd å få livene sine fullstendig
revet i filler av profesjonelle regjeringsadvokater og regjeringssakkyndige.
Forsvarsdepartementet har all verdens ressurser til å
gjennomføre slike Kafkaprosesser. I tillegg sitter
de på all dokumentasjon som saksøker behøver
for å belyse saken sin. Det er ikke naivt å
tro at det innebærer motstridende interesser.
Til å begynne med slapp myndighetene unna ved å
bruke argumenter som at det var de svakeste som ble skadet.
De som ikke tålte presset. Dessuten presiserte de
at de aller fleste hadde en verdifull tjeneste. Følgen
var at stigmatiseringen av de psykisk skadde soldatene ble
enda verre. I dag vet alle (bortsett fra FD) at stridsoperasjoner
er skadeproduserende virksomhet. Det er helt vilkårlig
hvem som tar skade og hvem som slipper unna. At forberedelser
og trening i forkant er viktig stemmer selvsagt, men hindrer
likevel ikke psykiske senskader hos noen.
Og la oss med en gang rydde unna misforståelsen:
Psykisk skade har ingenting å gjøre med om
hvorvidt du er ”robust”, ”sterk”,
”modig”, godt trent eller godt utstyrt, å
gjøre. Om du scorer 9 - 10 på opptak og gjennomfører
rekruttskole og opplæring forbilledlig: Likevel vil
hendelser som skjer med deg ute i felten i en stridssone
være med på å bryte ned psyken og en kan
ende opp med en psykisk skade som for eksempel PTSD. (Post
traumatisk stress lidelse)
I etterpåklokskapens lys er det lett og se hvordan
FD med billige midler og enkle grep kunne ha forandret livet
til mange av veteranene fra Libanon, Gulfen og Balkan. Jeg
var ute i to kontingenter på åttitallet. Hos
oss dreide det seg om stadige oppdrag i et stridsområde
der vi hadde lite egensikkerhet, svært lite søvn
og hvile og der vi var i stadig hardere konfrontasjoner
med ”motstanderen”. Debriefingen etter oppdragene
var ikke eksisterende og da vi ankom Gardermoen etter endt
tjeneste, leverte vi inn våpen og utstyr og var ute
av forsvarets ruller og bevissthet i det vi satte oss på
bussen til Oslo. Det var etter min mening oppskriften på
hvordan en senskade kan utvikles.
Hadde forsvaret den gang grepet fatt i mulige psykiske
senskader blant soldatene, gitt oss debrief, hvile, oppfølging
– ville mye ha sett annerledes ut. Ikke minst hadde
etterslepet av skadde soldater fra veterankontingentene
på åtti og nittitallet sett helt annerledes
ut.
I dag er myndighetenes tro på at forberedelsene og
treningen i forkant er alt som skal til for at skader aldri
(i hvert fall sjelden) oppstår. En slik holdning er
urovekkende. Fordi det skaper en forventning om at norske
soldater er psykisk usårlige. Dermed øker stigmatiseringen
av de som faktisk lider under sine opplevelser. Det er tragisk.
Allerede i 1980 visste man om begrepet senskader, men unnlot
å gjøre noe med det. I dag er det ingen unnskyldning
for å skape en illusjon hos soldatene som drar ut
og hos de pårørende som blir hjemme at trening,
forberedelse og ”robusthet” immuniserer våre
gutter og jenter fra å bli skadet. Det er en hvilepute
som vil koste det norske samfunnet mye i årene som
kommer.
|
