Liten brikke i et stort spill

Noen ganger er det bare en liten hendelse som skal til for at alt raser
sammen. Denne gangen var det et forsøk på å sende forsyninger til det
okkuperte og isolerte Gaza som ble stoppet av Israel.

Kjente fredsaktivister med blant annet Henning Mankell i spissen, prøvde å
bryte blokaden og ble på sedvanlig vis offer for et Israel som ikke er vant
til å løse slike situasjoner med myke midler. Mennesker ble drept og skadet
og hele verden måtte på nytt vende oppmerksomheten mot problemområdet i
midt- Østen. Media som ellers er flink til å glemme de daglige lidelsene til
palestinere, libanesere og sivile israelere ble tvunget til oppmerksomhet.

Nå sier ikke jeg at bordingen av skipet i internasjonal farvann var en liten
hendelse. Eller at de meningsløse drapene og de mange skadde var
ubetydelige. Tvert i mot. Men sett i lys av Israels standhaftige motstand
mot å følge verdenssamfunnets spilleregler gjennom flere tiår var det en
hendelse som føyde seg inn i rekken av andre udiplomatiske israelske
løsninger. Men kanskje var dette det som skulle til.

Stadig flere israelere er uenige med sine ledere om veien videre. Samtidig
er staten Israel en truet stat, der fienden finnes over alt. Men fred skapes
gjerne ved at noen tar det første skrittet. En fredelig sameksistens hos
israels naboer skapes ikke ved å sultefôre dem og tvinge mennesker ut en
fornedrende nød.

Haukene i israelsk politikk er mennesker som har levd med krig siden
etableringen av staten. På min tid der nede var Ariel Sharon lederen av
nordkommandoen og den som var hovedansvarlig for Libanon invasjonen i 1982.
For de som tror at jeg taler fienden av Israels sak her, må det legges til
at Israels invasjon av sør Libanon, rettstridig som den var, reddet mange
norske liv. Palestinerne var dager fra å invadere Israel og som en israelsk
offiser fra Mettulla gate sa til meg: Israel må alltid drive forkjøpskrig.
Våre landområder er for små til å vente på et angrep. I det øyeblikk våre
fiender når israelsk jord har vi tapt. Og dette var lenge før Busch og hans
forkjøpskrigsretorikk. Hadde palestinerne angrepet gjennom våre områder,
ville situasjonen for alle som var der nede sett annerledes ut. Israel ville
selvsagt brukt de midler som skulle til for å stoppe et angrep og det er
ingen grunn til å og tro at palestinerne på sin side ville ha spart
sivilbefolkningen i de krigsutsatte områdene.

Og her ligger kanskje også svaret på Israels beslutning om å angripe
transportskipene i internasjonalt farvann: Israel ville ikke ha skipene inn
i israelsk farvann. (For det er helt klart at om de hadde ventet noen
nautiske mil og så bordet dem i israelsk farvann ville situasjonen vært
annerledes, juridisk og moralsk.)

Slik jeg ser det er Israel i dag best tjent med å oppheve blokaden til Gaza.
Dernest begynne den lange og tunge forsoningen med palestinerne og
Hisbollah. Veldig tungt og fryktelig vanskelig fordi mange mennesker på alle
sider av konflikten har opplevd forferdelige lidelser og store tap.
Samfunnene i regionen har mye uforløst hat, sinne og sorg å bearbeide.
Deretter bør vi alle fokusere på det som virkelig truer regionen. Og da
tenker jeg ikke bare på trusler mot Israel. Dersom Iran skulle gjøre alvor
av sitt budskap om å fjerne Israel fra kartet, står vi overfor en mye større
utfordring enn en blokade av Gaza. Alle vet hva en kjernefysisk detonasjon i
et lite område som Midt - Østen betyr.

Så kanskje var det dette som skulle til. Bordingen av et skip på vei med
fornyninger til Gaza. Når summen av hendelser når en kritisk masse vil
reaksjonene sette i gang en dominoeffekt.

La oss for all del håpe at dette ikke bare er en ny vri på omdreiningen av
voldsspiralen i midt - Østen.