|
Markedet 0945 GMT
Ved første øyekast så gjenstanden ut som en hvilken som
helst pung. Det var først når mannen i den skitne uniformen
hold den helt opp i ansiktet mitt at jeg begynte å se hva
det var.
Han gliste
og understreket et manglende tannhelsestell. "Se - fin,
ikke sant?" For å understreke sin egen betydning banket
han på det mørkebrune uniformsbrystet sitt og pekte samtidig
på et merke der.
"Beirut-brigaden
- jeg deltok der." Han så seg rundt. Sikkert for å høste
anerkjennelse fra sine 3 militskompiser som sto rett bak
ham. Siden det var flere sivilister i sjekkposten regnet
jeg med at han også gjorde det for å spre litt respekt der
også.
Det var
gudsjammerlig varmt. Klokken var ennå ikke ti på morgenen,
men på denne årstiden begynte solen å steike i ryggen straks
den hevet seg i horisonten.
Bak oss
strakte markedet seg utover sletta. Allerede var den fylt
til trengsel av dyr og mennesker. Slaktingen var kommet
godt i gang og den varme lukten av blod og dyreekskrementer
begynte å drive mot oss som bølger mot en strand.
Jeg sukket
- vi var langt unna myke sandstrender og forfriskende vind.
Til høyre
for meg stod Hanssen, kollega og brother in arms. Jeg hadde
tilfeldigvis ledelsen i sjekkposten. Vi var 7 MP-korporaler
og bestemte aldri hvem som skulle ta ledelsen eller gå i
mellom partene i skarpe situasjoner. Det ble hver sin gang.
Hanssen
var klar til å backe meg opp - uansett hva som kunne skje.
Bortenfor ham stod Landroveren vår. Hvitmalt med FN-symbolet
i svart og i kontrast til det hvite. Jeg hørte radioen sprake.
Til venstre for meg hadde en PPK, (pansret personell-kjøretøy)
tatt oppstilling. Hvit og ruvende sto den der. Løytnanten
som var lederen for den faste vaktgruppa på plassen satt
henslengt i toppluka og fulgte oppmerksomt med oss.
Tilsammen
dannet vi en slags port som alle måtte igjennom skulle de
inn på markedet. Vi var den mykeste delen i porten. Jeg
svelget vissheten om at vi var veldig sårbare og prøvde
å la være å tenke på resultatene av en skuddveksling. Vi
så resultater av slikt nesten hver dag.
De 3 soldatene
foran meg var bevæpnet med amerikanske M16-rifler. Foreløpig
pekte løpene ned i bakken.
"Taskara."
Jeg gjentok det arabiske ordet for identitetskort og strøk
bort svetten som hadde begynt å piple frem under den blå
skyggelua. "Minh fadlak - vær så snill," la jeg til.
"No taskara
- trenger det ikke." Igjen banket militsmannen med en brun
og skitten neve på brystet der Beirut-brigademerket skinte
i grønt. "Haddad - vi tilhører Haddad. Dette er vårt område,
vi bestemmer her."
Sannheten
var selvfølgelig en helt annen og jeg så at han også var
klar over det. Øynene hans flakket urolig frem og tilbake.
De var sikkert like usikker på oss som vi var på dem.
Dette
var bare det vanlige pisset de kom med for å sjekke hvor
langt de kunne dra oss opp. Dessuten var han redd for å
miste ansikt overfor sivilistene i sjekkposten. Å tape ansikt
var farlig for disse gutta. De baserte hele sitt eksistensgrunnlag
på å spre terror og frykt blant sivilbefolkningen i området.
Militskarene
hadde kommet seg inn på FN-området ved å passere Blueline
400 meter opp i veien og spasere ned til markedet. Det skulle
ikke være mulig, men det skjedde av og til.
Forskjellen
denne gang var at de ankom bevæpnet. Dermed var det en skarp
situasjon og det betydde at Hanssen og jeg måtte stå over
kaffe og frokost og rykke ut i varmen med blålys og sirener.
Etter
utallige slike episoder gjennom hele sommeren følte jeg
den kjente dirringen i knærne og visste at den ville forplante
seg oppover og samle seg som en knute i magen. Til natten
ville søvnen sitte langt inne. Men ingenting vistes i ansiktet
mitt akkurat da. Jeg var heldig sånn.
"No taskara
- no market." Jeg snakket rolig og bestemt til drittsekken.
Den dårlige jallaengelsken var den eneste måten å kommunisere
på. De fleste innbyggerne på disse kanter hadde fransk som
skolespråk, i den grad de hadde vært så heldige å ha fått
noen skolegang da. Militsmannen foran meg hadde antagelig
ikke noe utdannelse. Hvis man ikke regner drap, trusler
og voldtekt som utdannelse. Da hadde han sannsynligvis en
doktorgrad.
"No weapons
- no uniforms," fortsatte jeg. Som om jeg snakket med en
unge. Noe jeg for så vidt gjorde. Forskjellen var at denne
ungen var bevæpnet med en M16. Det å drepe et menneske var
for ham like enkelt som en unge i sin uvitenhet knuste et
insekt.
For å
understreke budskapet mitt hevet jeg hånden og ga et avtalt
signal til løytnanten på PPK`en. Løytnanten dro sluttstykket
tilbake på 12,7-mitraljøsen med et høyt klikk.
Hanssen
trakk seg rolig vekk fra meg og beveget seg til høyre, mot
Landroveren. Også dette var avtalt. Han måtte være i nærheten
av radioen og samtidig ikke være for nære meg i tilfelle
det ble en skuddveksling.
Militsmannens
3 kompiser trakk seg litt tilbake. Sikkert av samme grunn.
Beirut-helten forsto at dette var så langt han kunne gå.
Han kunne nå trekke seg ut av situasjonen uten å tape ansikt.
Stilt overfor en 12,7 med overhøyde, 3 av løytnantens soldater
som var på vei mot oss i fullt firsprang - tilkalt av løytnantens
strupe-mic, hadde han bare ett valg. Til alt overmål var
han inne på vårt område og her hersket vi. Det visste han.
Han stakk
tobakkspungen opp i fjeset mitt igjen.
"Shabra
og Shatilla," sa han. Igjen banket han seg på Beirut-merket.
Jeg skjønte at han prøvde å fortelle meg at han var en av
de som hadde vært med på Shabra- og Shatilla- massakrene.
Akkurat som om jeg ikke visste det. Iscenesatt av Israel,
redigert av Ariel Sharon og utført av Haddad-militsen. En
hel verden hadde greid å forbigå det i stillhet.
Jeg så
nærmere på tobakkspungen.
Knoppen
som dannet nederste del av pungen var mørkebrun og så ut
som en skitten sviske. Det var vanskelig å se overgangen
mellom knoppen og huden over. Knoppen, huden og snøringen
øverst dannet en liten pung. Litt lik snørepungen i skinn
som vi hadde klinkekuler i som barn.
I motsetning
til vanlige skinnpunger var denne laget av et kvinnebryst.
Skåret av med en skarp kniv ved brystbenet og deretter bearbeidet
slik at det ble en brukbar tobakkspung for en stolt Haddad-soldat.
Velkommen
til Libanon.
Les flere utdrag fra boken
Tilbake til forrige side
|
