Krigens bilder

Noen av bildene som flimret over Tv skjermene dette tiåret festet seg lettere i bakhodet mitt enn andre. Det behøvde ikke være de store monumentale hendelsene. ”Superbombene” som ble sprengt over Bagdad ble bare en påminnelse om krigens kraft. Kanskje mest fordi reporterne falt ut av den kalde, refererende stilen ved at de rykket til og nesten hoppet inn i Tv rutene foran oss mens oransje ildkuler vokste i bakgrunnen og i noen korte sekunder omdannet natt til dag. Heller ikke pressebriefingene hos de stridende parter gjorde særlig inntrykk. Den ene løgnen liknet snart den andre. Noen var enkle å avsløre, mens andre krevde litt tid og ettertanke. Mennenes uniformer med ditto salater på brystet har for lenge siden utspilt sin rolle. Den ene krigssonen er lik den andre. Gulfen , Somalia, Kosovo, Afghanistan.
       Det som imidlertid fester seg på netthinnen er bilder som en av de såkalte ”embeddede” (Innbudte) journalister mer eller mindre ufrivillig viste oss under irakkrigen. Sittende på et av koalisasjonens pansrede kjøretøyer filmet han fremrykkingen mot Basra. Et stort slag var utkjempet og rundt soldatene, i støvet etter larveføttene kunne vi se ødelagte hus, bombekratre og krigsfanger i lange rekker. Noen av dem holdt fillete hvite flagg over hodet, mens andre hadde nok med å holde seg selv på føttene. På vei over en bro sveipte kameraet langs brospennet og i veikanten (om det heter det på en bro) kunne vi se en mann ligge. Han var død, men forunderlig hel i kroppen, selv om hans utstrakte armer og ben lå godt innenfor rekkevidde av panservognens larveføtter. Kanskje var han likevel synlig nok i sin åpenbare dødsstilling, fullstendig prisgitt Gud, Allah eller hva han nå trodde på mens han levde - at vognføreren beveget styrespaken ørlite. Nok til at beltene på den store panservognen ikke rev mannen med seg. Akkurat det bildet brente seg fast.
       På samme måte var det med bildet jeg så fra en reportasje et britisk Tv selskap hadde gjort under Rwandamassakrene i 94. For de av oss som allerede har glemt det: Rwandamassakrene var en konflikt mellom Hutuer og Tutsier der mer enn 800000 mennesker brutalt ble slaktet ned. Store menneskemasser strømmet ut av byene, inn i skogene og opp i åsene rundt hovedstaden Kigali og de andre byene og tettstedene i det fattige, lille landet. FN var til stede, men av ulike årsaker tok de ikke affære. (Den gangen heller.)
       Mer en 120000 barn var i en periode i såkalt drift i Rwanda. I drift betydde at de hadde ingen voksne til å hjelpe seg. Over hundretusen 2-3 og 4 åringer la dermed ut på vandring. De overnattet i kratt, huler og i forlatte hus, samlet i klynger for å holde varmen. Mange ble spist av rovdyr og de fleste slaktet ned av gerilja. Bildet jeg ennå husker var fra da en kolonne FN kjøretøyer passerte en slik ungeflokk. TV kameraet fanget inn 20 – 30 livredde 2- 3 åringer. Alle visste de at de hvite FN kjøretøyene med blåkledte, uniformerte soldater var deres eneste redning.
      I et brøkdel av et sekund så jeg en guttunge - han kunne vel knapt være mer enn 3 år gammel, men det var vanskelig å si, så utmagret som han var. Gutten strakk hendene ut mot soldatene som passerte i støvet. I det kameraet fullførte runden kunne jeg se FN soldatene i de passerende kjøretøyene. Hver og en hadde blikket stivt festet på veien fremover. Ingen så guttungen eller de andre i veikanten. Ingen ville se dem. De var rett og slett for mange
Bildet har fulgt meg. Løsrevet fra all informasjon fra Afghanistan om bakkestyrkenes posisjoner, antall bomber over Bagdad – eller for den saks skyld, hvem som fortalte den første løgnen - alt koker ned til disse bildene: En død mann på en bro like utenfor Basra og en tre år gammel Tutsi gutt utenfor Kigali. Det er slike bilder krig handler om. Krigens bilder.

Med ønske om et fredelig nytt år.