Hva skjedde egentlig i Srebrenica? (11.11.09)

Srebrenica er for de fleste av oss kjent som åstedet for en av de verste massakrene i nyere Europeisk historie. Men hva skjedde egentlig i juli 1995 og hvem var involvert i grusomhetene?

Det er 11. juli 1995 og en årelang konflikt mellom de bosniske muslimene (bosniakker) og Bosniaserberne får en foreløpig slutt ved at Serbiske styrker inntar byen Srebrenica. Helt siden utbruddet av krigen i mars 1992 hadde serberne ønsket å beholde Bosnia innenfor Jugoslavia. Krigshandlingene hadde bølget frem og tilbake over flere år og i 1993 var Bosniakkene stengt inne i et område som av FN var betraktet som en ”sikker sone” og beskyttet av FNs UNPROFORstyrker. Allerede fra starten av brøt både de serbiske styrkene og den bosniske regjeringshæren FN påbudet om å avstå fra fiendtlige handlinger. Serberne drev en planlagt utmattelseskrig mot befolkningen ved å stenge strøm, hindre vannforsyninger og mattransport. Men også Bosnias regjeringshær utnyttet den sikre sonen ved å omgruppere og angripe utsatte serbiske posisjoner. I ettertid har ledere for partene innrømmet brudd på FN resolusjonen.

I januar 1995 meldte nederlandske FN soldater at situasjonen stadig forverret seg for innbyggerne. De manglet mat, drivstoff og livsviktige medisiner. FN soldater på permisjon ble nektet innreise av serberne og den fra før av reduserte FN styrken besto etter hvert av bare 400 mann.

I mars 1995 utstedte president Radovan Karadzic direktiv 7, som var en ordre om at den serbiske hæren skulle avslutte den fysiske splittelsen av regionen ved hjelp av militæroperasjoner. Planen var å skape - en uutholdelig situasjon med total usikkerhet og ingen håp for overlevelse eller liv for innbyggerne av Srebrenica –

Opptaktene til Srebrenica massakren var i gang.
Den serbiske hærens offensiv startet 6. juli 1995. UNPROFORs observasjonsposter ble overtatt og FN personellet tatt til fange. Enda flere bosniakker flyktet til Srebrenica by og innen kvelden 9. juli sto serberne bare 1 km utenfor byen. I byen befant det seg nå ca 60 000 mennesker.

Natos F 16 fly gjorde noen spede forsøk på å bombe stridsvogner på vei mot Srebrenica, men stoppet da serberne truet med å ta livet av de 30 tilfangetatte FN soldatene og også bombe FN leiren utenfor landsbyen Potocari. Den 11. juli feiret den serbiske generalen Mladic seieren med en triumfferd gjennom Srebrenica. Serberne var overrasket over at de møtte lite motstand og Mladic uttalte etterpå at de var like overrasket over den nesten fraværende internasjonale kritikken.

Overtagelsen av byen førte til at ti tusener av bosniakker flyktet til nærliggende landsbyer. På grunn av FN leiren i området søkte mer enn 25 000 mennesker tilflukt i landsbyen Potocari.

I løpet av kvelden og natten ble det drept sivile, men FN tribunalet i Haag fant det ikke bevist at det var en systematisk massakre på dette tidspunktet. Grusomhetene var ikke mindre hjerteskjærende av den grunn. Nederlandske FN soldater bevitnet senere at det hadde foregått både voldtekter og tilfeldige drap fra serbisk side.

I møter mellom general Mladic, UNPROFORs leder Oberst Karreman og sivile representanter for de bosniske muslimene ba Karreman om fritt leide for de sivile. Mladic bekreftet at sivilistene ikke var mål for hans soldater. Behovet for transportmidler var stort fordi opptil 25 000 sivile måtte fraktes ut av området. Mladic meddelte at han ville sørge for kjøretøy, hvis UNPROFOR stilte drivstoff til disposisjon. Den serbiske generalen erklærte også at alle menn mellom 17 og 70 år ville bli sjekket for deltakelse i eventuelle krigsforbrytelser.

Den 12. og13. juli ble ca 23 000 kvinner, barn og eldre fraktet ut av Potocari med busser under kontroll av Serberne. Om kvelden den 13. juli patruljerte FN–soldater i Srebrenica og rapporterte at det ikke var Bosniakker igjen i Srebrenica by.

Serberne hentet deretter systematisk ut alle menn fra folkemengden som sto oppstilt for å gå på bussene. Disse ble fraktet til en bygning i Potocari kalt «det Hvite Hus». Nederlandske soldater ble deretter vitne til de første systematiske henrettelsene av bosniske muslimer. Mennesker ble ført bak ”det hvite hus” og skutt. Skytingen fortsatte utover kvelden.

Drapene gjorde at de militære lederne for Bosniakkene, sammen med kommunale ledere i Srebrenica bestemte seg for å forsøke å flykte til Tuzla gjennom skogen. Med på flukten var 15000 menn. De fleste var ubevæpnet.

Natt til 11. juli begynte mennene å bevege seg langs aksen mellom Konjevic Polje og Bratunac. 12. juli begynte serberne å beskyte menneskemassen ved bruk av artilleri og bombekastere. Dette fortsatte hele dagen og gjennom natten. Mange ble drept på stedet, mens andre tatt til fange og fraktet bort.

Det var hovedsakelig sju åsteder for henrettelsene. Ved Jadarelven ble 17 mennesker skutt. I Cercadalen ble mellom 1000 og 1500 drept og ble således en av de største enkelt hendelsene. I Tiscka ble 22 fanger skutt og ved Grbavciskolen og Orahovac ble det den 14. juli drept mellom 2 000 og 2 500 menn. Tribunalet i Haag mener dette kan ha vært en overestimering og anslår det korrekte antallet til å være nærmere 1 000. Den 16. juli døde et sted mellom 1000 og 1200 mennesker ved Pilica-skolen og Branjevo. Som ved de forrige henrettelsene ble fangene holdt i lagerlokaler i flere døgn under svært kummerlige forhold. Mange døde av dehydrering. Deretter ble de lastet opp på busser, kjørt ut til et militært område kalt Branjo, stilt opp og avrettet.

Analyser av jordbunn, hylser og flyfoto av områdene, samt undersøkelser av oppgravde lik beviste at massakrene hadde funnet sted. De mange vitneprovene, tilståelsene og andre juridiske bevis knyttet serberne til drapene.

Først i juni 2004 innrømmet serberne selv at massakren var planlagt og utført av militære styrker. En bosniskserbisk syvmannskommisjon ledet av Milan Bogdanic skrev i sin rapport at 7 779 menn ble drept av de bosniskserbiske styrkene i Srebrenica området i 1995. Tidligere president Radovan Karadzic står i disse dager i Haag tiltalt for blant annet Srebrenica massakren. General Mladic er fremdeles på frifot. Det store oppmøtet utenfor rettssalen i Haag viser at mange pårørende ennå leter etter svar. Kanskje forventer de også et svar på hvorfor Nato unnlot å gripe inn overfor serberne da det allerede en måned tidligere ble klart at de serbiske myndighetene forberedte massakren. Resten av verden må bare ta inn over seg at vi enda en gang tillot en forbrytelse mot menneskeheten å skje rett foran øynene våre.