Grisebonden på Byneset, en massemorder og en gammel Kawasaki

Det lever en massemorder inne i meg.

Av og til skulle jeg ønske at det å skrive ikke førte til den voldsomme involveringen i hver enkelt rolle jeg har i boken. Om jeg i utgangspunktet skal skissere en enkel, rett frem massemorder – (Om det finnes slike) – altså en person som ikke er noe annet enn ond tvers igjennom, slipper jeg likevel ikke unna. Så snart de første linjene er skrevet og løpet videre er lagt opp, begynner jeg å tenke på vedkommende: hvordan fungerer han i hverdagen? Hvor kom han fra? Hvem skapte ham til det monsteret jeg prøver å fremstille ham som?

Til slutt lever han i meg. Han (eller hun) er i hodet mitt til jeg nesten begynner å like vedkommende. Helt til jeg faktisk begynner å forstå hvorfor det endte slik det gjorde. Da først kan jeg skrive fullestgjørende om massemorderen eller slabbedasken eller den småkriminelle. Handlingene deres blir ikke nødvendigvis annerledes, mer sympatiske eller mer akseptable, men rollene de har i boken blir forhåpentligvis ikke så sjablongmessige.

Selv om jeg altså noen ganger faktisk skulle ønske at det var enklere å fortfatte dem inn i boken.

Det er sol, sommer og utrolig nok fint vær i Trøndelag. Forleden kjørte jeg min 74 modell Kawasaki Z 900 rundt Byneset. Underveis passerte jeg gården ”Neshov”, der NRK er i full gang med å spille inn neste TV serie med grisebonden. Jeg lurer på om jeg kanskje engang i fremtiden får muligheten til å sitte i en kinosal (eller foran en tv skjerm) og se Tom Falck i aksjon. Det ville vært helt ubeskrivelig morsomt.