Forsvarets verveplakater.

En undersøkelse foretatt av VG nett tirsdag viste at den norske befolkningen har økt sin oppslutning om engasjementet i Afghanistan etter at tapet av de norske soldatene ble kjent. Merkelig? Egentlig ikke.

På samme måte som under andre kriger vil tap av soldater få bred mediedekning og irrasjonelt nok øke oppslutningen om krigen. Slik var det også under Vietnamkrigen. Det ble lagt et stort press på amerikansk ungdom om deltakelse i det som i ettertid ble sett på som en av de verste og minst begrunnede kriger i nyere historie. Opinionen endret seg etter hvert, men ikke før tapstallene ble for store og løgnene likeså.

Selv om dødsfallene i Afghanistan er en tragedie og avstedkommer en ufattelig sorg for de etterlatte, er avisenes fremstilling av gråtende soldater, kameratenes samhold, (der det vises bilder av soldater i stram vakt over sine døde og kolleger som skriver hilsener i protokoller) en tabloidisering som jeg mener burde ha vært tonet ned. Ikke minst i respekt for de døde soldatene og deres familier. Men vi vet jo at slikt selger aviser. I løpet av noen uker er tragedien i Afghanistan glemt av de fleste, men sorgen hos de pårørende forsvinner aldri.

Ekstra grotesk blir det når tabloidiseringen på tross av det dystre budskapet blir en ufrivillig vervekampanje for forsvarets deltakelse i Afghanistan.

Hvor mange naive, unge gutter har ikke, etter å ha lest de siste dagenes reportasjer i VG, Dagbladet eller sett innslag på nyhetsmedier, fått et ønske om å bli en del av det sterke kameratskapet som soldatene fremviser? De har merket seg det bunnsolide og oppofrende samholdet og dessverre, heltedyrkelsen som uvilkårlig følger mennesker som har gitt mer enn det en kan forvente. (Misforstå meg ikke, alle som deltar med fare for liv og helse i Afghanistan er helter for undertegnede.)

Jeg er redd mange av disse unguttene nå ser for seg utenlandstjeneste som en reell mulighet.
Et valg fundert i en naiv forestilling om hva som egentlig kreves av hver enkelt og der tanken på at de skal bli en del av tapstallene, eller at de skal komme hjem fysisk eller psykisk skadd fremstår som en helt uaktuell problemstilling. Det ligger ikke i en 19 – 20 årings fatteevne å se seg selv død. Til det er livet for sterkt.

Ikke skjørt, slik det var for Bolle, Eljarn , Tokle og Lian.

Derfor er jeg en trist observatør til avisenes dypdykk i sorgen som har rammet fire familier. Rett og slett fordi en privat sorg, selv om døde soldater bør hedres for den ultimate innsats de har gjort, ikke bør fungere som en forlengelse av forsvarets verveplakater.

At søkningen til forsvarets utenlandsoperasjoner nå øker, er jeg ikke i tvil om. Jeg håper innstendig at medias reportasjer leses like grundig av ungdommenes mødre som av dem selv. (Artikkelen sto i VG 1/7. 10)