| Fastball
Forord
Denne historien utspiller seg sommeren 2006, nesten sju
år etter at Nato avsluttet den 78 dager lange bombingen
av Serbia. Boken handler ikke om Balkan-krigene, men det
som skjedde etter konflikten. Fastball gir et mulig
svar på hvorfor Vesten fremdeles leter etter Balkans
krigsforbrytere, og hvorfor de kriminelle nettverkene fikk
vokse nærmest fritt etter 1999. Fastball
er også historien om hvilken rolle norske myndigheter
og norske hemmelige tjenester spiller i Europas stadig voksende
narkotika- og trafficking-industri.
Boken er fiksjon, men i stor grad basert på fakta
om Norges hemmelige tjenester, Forsvarets spesialkommando
og hvordan Clinton-administrasjonen sammen med Europas politikere
lyktes med sin plan for oppløsningen av Slobodan
Milosevic’ stor-Serbia.
Innledning
Belfast 1976
Falls road. Shankhill road. To gater, to verdener. På
den ene siden protestantene, på den andre, litt lenger
ned – katolikkene. Kampene hadde vart i flere timer
den ettermiddagen. Skuddvekslingene hadde bølget
frem og tilbake. Noen ganger i serier, andre ganger enkeltskudd.
Omtrent som når noen laget popkorn. Hun hadde fått
alle de tre ungene ned i kjelleren og opparbeidet seg et
sinne mot mannen sin fordi han hadde valgt akkurat denne
dagen for å dra til sentrum. Hun roet seg etter hvert.
Visste at ektemannen hadde det verre enn henne, uvitende
som han var om hvordan det gikk med dem. Minstemann begynte
å sutre. Sulten gnog, og det var varmt i kjelleren.
Hun lurte på om hun skulle ta sjansen på å
gå opp i kjøkkenet. Det ble lenger og lenger
mellom hvert skudd. Bare et og annet smell i det fjerne.
Hun sto på kjøkkenet
da hun så ham. Hun hadde ventet på at vannet
skulle bli kaldt nok til å fylle muggen med bringebærsaft.
Smørbrødene lå klare bak henne. En lang
rapende skuddsalve fikk kråkene på det flate
taket på BP-stasjonen til å lette som en stor
svart skygge. Gjennom kjøkkenvinduet kunne hun se
en bit av den grå trappen foran huset. En sykkel lå
henslengt og ensom. Tre meter lenger nede endte grusgangen
i en jernport. Til venstre sto det gråhvite plankegjerdet
som skilte rekkehuset deres fra naboens eiendom. Hun visste
at to planker i gjerdet var løse nederst, slik at
ungene kunne vippe dem opp og smette under. De orket ikke
å gå ut porten når de skulle til hverandre.
Først trodde hun at
det var en hund. Et av de skabbete dyra som rekte gatelangs
og la igjen illeluktende klumper i hagene fordi folk aldri
var ute og kunne jage dem. Vinden hadde tatt tak, og porten
begynte å slå rytmisk. Hun kjente med fingeren
på vannet, holdt muggen under og fylte opp. Blikket
søkte automatisk ned mot porten da den slo enda en
gang.
Soldaten så ut som en
filledukke. Overkroppen lå inn over fortauet og bena
stakk ut i veien. Han så ut som om han hadde vært
på vei inn gjennom porten, men hadde ombestemt seg.
Hjelmen lå ved siden av ham. Geværet så
hun ikke. Vinden rusket i det svarte håret hans. Vannet
skvulpet ut av muggen, hun skvatt til og satte den fra seg
på benken. Rådvill.
Det neste hun merket var lukten
av korditt da hun skrevet over den veltede sykkelen. Hun
stoppet et øyeblikk utenfor porten. Så seg
rundt. Det var stille. Ingen mennesker, ingen skudd. Ikke
engang kråkenes hese skrik kunne hun høre lenger.
Bare vinden.
Soldaten levde. Han ynket
seg. Hun knelte ved siden av ham, tok tak i hodet, løftet
det opp i fanget sitt, strøk ham over håret
og visste ikke hva hun skulle gjøre. Det første
skuddet hadde slått inn lavt, uten egentlig å
gjøre stor skade. En jevn strøm av blod rant
ned på asfalten. Hun så blodet samle seg i håndflaten.
Lukten var søtlig. Gutten åpnet øynene
og så på henne. Hun brukte forkleet sitt og
gjorde et forsøk på å dytte det inn mot
såret.
Det andre skuddet drepte ham.
Hun hørte ikke smellet, men kjente snerten fra prosjektilet
og rykket i kroppen hans. Piskesmellet var så høyt
at det virket som om verden plutselig gikk i halv fart en
stund. Hun så mot hodet til soldaten og la merke til
at det svarte håret var borte. Sammen med resten av
hodeskallen. Hun forsøkte å klarne hjernen
og vendte blikket først nedover gaten, deretter oppover.
Hun myste som om øynene så gjennom grumsete
vann. Så klarnet vannet. Mannen sto femti meter unna,
og hun visste plutselig at hun ikke burde gått ut
for å hjelpe soldaten.
Han kom om kvelden. Bilen
sto utenfor med motoren i gang. Hun hadde visst at han ville
dukke opp. Ungene var plassert hos naboen ved siden av.
Ektemannen var ikke kommet hjem ennå. Hun hadde vel
et håp om å snakke seg ut av det. Han var ikke
uvennlig, men heller ikke innstilt på diskusjon. Du
er hjemme igjen før ni, sa han, og hun lot seg overtale
da hun så legitimasjonen han viste henne.
Det skulle gå tretti
år før kvinnen ble funnet.
Juli 2006
Elfenbenskysten, Afrika
Mannen som skulle dø, hadde ligget våken hele
natten og ventet på at de skulle hente ham. Han hadde
fulgt sirissenes sang nede fra elvebredden. Av og til hørte
han det dype brølet fra en jaktende løve ute
på savannen. Det var noe levende ved lydene. Noe vakkert,
som om de hadde farger. Brunt, blått og dypt, dypt
rødt. Samme farge som blodet som ble spilt på
de store gresslettene i løpet av natten, eller hver
gang det var en eksekusjonspelotong på gressplenen
ved elvebredden, der de dømte ble tilbudt den siste
klisjéaktige sigaretten. De fleste takket ja, selv
om de ikke røykte. I et slikt øyeblikk tok
de imot alt som ble tilbudt dem. De døde gjerne hostende
og svimle. Mens urinen rant, ba de til en eller annen Gud.
Utpå natten begynte
det å blåse. En evigvarende vind som hadde tilbakelagt
tusenvis av kilometer over det flate landskapet og brakt
med seg luktene fra et helt kontinent. Nå kom den
inn i cella hans og vannet ut den emne lukten av urenslighet.
Utpå morgenen hørte han lydene fra landsbyen.
Skramling fra gryter, ungeskrik, noen som kjeftet eller
snakket sammen. Han kjente ikke språket godt nok til
å skille lydene fra hverandre. Noen sang. Det kunne
han høre. En kvinne. Flere stemte i. En god sang.
Rolig, melodiøs. Afrikansk. Den steg og sank med
vinden, og sammen med lukten fra savannen gjorde den at
han kunne lukke øynene og være et helt annet
sted. Litt senere nådde lydene fra fengslet ham. Han
reiste seg, gikk bort til et vaskefat og gjorde seg klar.
Brevet lå ved siden av brillene hans. De hadde latt
ham beholde dem. Han leste det enda en gang, men kunne det
utenat. Det sto slik det skulle stå. Nederst i gangen
hørte han smellene fra observasjonslukene som ble
åpnet og lukket. Det skramlet. Frokosten ble levert.
”Hei, hvite mann.”
Ulvegliset til gamle Madiba kunne sees gjennom den fem centimeter
høye og tjue centimeter brede sprekken. Akkurat lang
nok til at man kunne skyve et brett med mat gjennom.
”Hei selv, gamle mann.”
Madiba hadde vært i
fengslet i årevis. Ingen visste hva han satt inne
for. Ikke visste han det helt selv lenger, heller. De hadde
fått god kontakt. En hvit mann på dette stedet
var ikke vanlig, og som regel ville han ha fått problemer
i et fengsel som stort sett var fylt opp med landets egne
mørkhudede borgere. Men Madiba hadde beskyttet ham.
De utvekslet tjenester. Mannen hadde lært Madiba å
lese, Madiba sørget for at ingen plaget ham.
”Mat, hvite mann?”
Han tok imot og grøsset
da han så den uappetittlige bønnestuingen som
lå blekgrønn på blikkfatet. Ikke noe
valgfritt siste måltid her, nei, tenkte han. Her spiste
du det du fikk servert, eller du kunne la være.
”Alt i orden?”
Spørsmålet var retorisk. Madiba ble stående
med luka åpen. Brevet hadde gått ut under metallplaten
idet maten ble skjøvet inn.
”Nå er alt i orden,
Madiba”
Det gikk noen sekunder. De
brune, blodskutte øynene til Madiba kunne sees i
spalten. De var nesten svarte. ”Lykke til, min venn.”
Luka smalt igjen.
De kom klokken ti. Solen sto
nesten i senit. Varmen begynte å merkes inne i cella.
Fengselslydene hadde stilnet i takt med at varmen steg.
Nå ble det ekstra stille. Alle visste hva som skulle
skje, og alle var glade for at det ikke var dem det gjaldt.
Rolig reiste mannen seg opp. Han så seg rundt. Brillene
brettet han sammen og la i brystlommen på den slitte
dressjakken de hadde latt ham få kvelden før.
De ville vel slippe å kle på ham etterpå.
På vei ned gangen la
han merke til ting han ikke hadde sett tidligere. En maur
som kravlet over jordklumpene som ennå ikke var feid
vekk, ripene på celledørene. Et og annet forsøk
på skribleri i murpussen på veggen. De enslige
lyspærene som sto på geledd i taket og samlet
støv, skitt, spindelvev og fluer som dunket formålsløst
mot de glovarme pærene.
Han kom ut på grusplassen.
Han visste veien. De skulle over grusen, ut gjennom porten
og ned til en gressplen ved elvebredden. Ved enden av gressplenen
var det en jordvoll der en bred påle sto plantet i
bakken. Hans siste stoppested. Han så opp. Varmen
fra solen glødet. Det gjorde godt. Han skalv ikke
så mye. Over hodet kvitret fuglene. Varmen var ennå
ikke så påtrengende at de hadde satt seg i trærnes
skygge. Blåsvaler, tenkte han. De kretset rundt hverandre.
Trakk seg sammen og foldet seg ut som små barnehender.
Svalene for frem og tilbake. Først i sirkler, så
ti meter bortover før de vendte og gjentok runden.
Enten lekte de, eller så sloss de. Han valgte å
tro at de lekte. Fastbundet til pålen kunne han kjenne
lukten fra elva. En god lukt. Alt luktet godt nå.
Alle sansene hans var skjerpet. Skytterne hadde ikke kommet
ut ennå. De ventet til han hadde fått sekken
over hodet. Et slags forsøk på medmenneskelighet,
kanskje. Han trodde det lå en mer praktisk grunn bak:
De ville være kortest mulig tid ute i den sterke solen.
Til venstre så han kapteinen komme med noe mørkt
i hånden. Sekken.
Han husket et sitat av forfatteren
Solsjenitsyn: Når du har tatt absolutt alt fra
en mann, er han ikke lenger i din makt. Da er han fri igjen.
Han så opp mot himmelen. Han fikk et siste glimt av
fuglene som fløy der oppe. Barnehender som vinket
til ham.
Han var fri.
|
