 |
|
 |
 |
 |
|
 |
|
NYHETER En fallitterklæring Det var en tung opplevelse å stå i tingretten i forrige uke. Og det var en særdeles tung opplevelse og se hvordan hver stein i livet blir snudd og vendt på, der brokker av setninger og ord ut av sammenhenger blir forsøkt satt sammen igjen slik at ingen, aller minst meg selv, kjenner igjen det som forsøkes fremvist. Men det til side: Det er tragisk at vi måtte gå så langt. Og det er flere grunner til at dette endte i retten. Man blir litt fanget av prosessen, tror jeg. Det, samt det faktum at FD har gjort et dårlig forarbeide mht å gå inn i saken i dens fulle dybde. Hadde de gjort det ville de ha sett at det var mer enn nok av hendelser i Libanon som potensielt kunne ha skadet et menneske. Vi har i snart tre år dokumentert det som igjen måtte dokumenteres i tingretten. I stedet måtte jeg altså plage mine meddsoldater og offiserer til å stille som vitner. Noe som var tungt for alle. Flere av vitnene gråt da de fortalte om invasjonen, og man skal være relativt hardhudet for å ikke skjønne at dersom en godt utdannet, godt voksen, vel forberedt krigsskolemann har store problemer med å fortelle om opplevelsene 24 år etter - er det ikke direkte usannsynlig at en 19 åring uten forberedelse og uten erfaring kanskje har de samme problemene? Og kanskje ble skadet av opplevelsene. Derfor er det en fallitt erklæring at vi sto i tingretten. Unødvendig tungt for meg og mine kolleger og unødvendig gjort av FD. Ingen vet hva dommerens avgjørelse blir, men igjen risikerer
man å bli fanget av prosessen og at en av partene føler
seg tvunget til å ta dette til en høyere rettsinstans.
Har disse et sikkerhetsnett i bunnen som fanger dem opp i tilfelle
de får senskader? Mvh
|
|
|
