| Etterretningens
arbeidsmetodikk (15.02.09)
Mye er sagt og mye er skrevet om forsvarets hemmeligheter.
Mange vandrehistorier og feltrykter har versert. Selv har
jeg alltid prøvd å skille de usanne eventyrene
fra de sanne. En arbeidsmetodikk som brukes av etterretningstjenester
er å forholde seg til innsamlet materiale på
tre måter.
Sikker informasjon.
Dokumenterbar informasjon er nettopp det: Dokumenterbar.
Gjerne i form av informasjon fra åpne, offentlige
kilder. Når forsvarssjefen går ut og forteller
om bruken av sprengningsammunisjon blant spesialstyrkene
og dette "avsløres" av forsvaret selv,
kan en med rimelig sikkerhet gå ut i fra at det forholder
seg slik. (Lite sies det om at dette har vært mer
regelen enn unntaket og veteraner fra int.ops har snakket
åpent om bruken i mange år. Og lite nevnes det
at ”avsløringen” like gjerne kan ha vært
bevisst fordi en styrer informasjonen bedre ved å
gå ut med den først. Det kan også være
et ledd i en strategi der en ”ufarlig” avsløring
dekker en annen og viktigere begivenhet.)
Sannsynlig informasjon
Det er en glidende overgang fra dokumenterbar informasjon
til sannsynlig informasjon. Denne typen informasjon er gjerne
scenarier som ikke nødvendigvis lar seg dokumentere,
men som likevel er troverdige ut fra et utall vitnebeskrivelser,
eller et like stort antall små puslespillbrikker som,
lagt sammen, til slutt utgjør et komplett bilde.
Den dokumenterbare informasjonen holdes tilbake fordi en
benytter ulovlige, udemokratiske eller ikke godkjente metoder
for operasjonen. Forsvaret har for eksempel siden opprettelsen
av FSK i 1982, latt soldatene operere i SAS uniformer i
delikate operasjoner. (Special Air Service. http://en.wikipedia.org/wiki/Special_Air_Service.
) Årsaken er enkel og egentlig forståelig: Norge
er et lite land og i mange krigssoner er norske media til
stede. Ingen har noe ønske om å se en FSK soldat
brettet ut på skjermen i beste sendetid på Dagsrevyen.
(Spesielt ikke hvis soldaten egentlig skal være et
helt annet sted.
(Se http://www.braa.net/de_uoffisielle_doede.html
)
Ved bruk av SAS uniformer (og selvsagt en maskering forøvrig)
er sannsynligheten for en slik "avsløring"
mindre.
Under innmarsjen i Kosovo våren 99 skjedde dette.
I dette tidsrommet ble norske spesialstyrker kledd i engelske,
SAS uniformer. De skrellet av seg den norske identiteten
helt ned til nye pass og annet ”norsk” utstyr.
Et annet tilfelle gjelder våre spesialstyrker i Afghanistan,
der det heter seg at de opererer bare rundt og i Kabul.
Logikken i dette er absurd til de grader at de fleste med
noenlunde militær bakgrunn forstår at det ikke
stemmer. At offentligheten ikke får kjennskap til
hvordan det er fatt er selvsagt: Vår regjering ønsker
ikke en dissens om det politiske vedtaket og aksepterer
i det stille at vi har en offentlig sannhet og en virkelig
sannhet.
Trolig informasjon.
Her begynner vi å nærme oss feltryktene. Dette
er gjerne gode historier som blir fortalt via tredjemann
som igjen fortelles videre med et par "tillegg".
Resultatet blir spekulasjoner og av og til, rene konspirasjonsteorier.
Her vil jeg ikke gi noen konkrete eksempler.
Etterretningsorganisasjoner jobber mye i området trolig
informasjon. Puslespillbitene jeg nevnte over kan hver for
seg virke fantastiske og lite sannferdige, men samler en
inn nok av dem, legger til uavhengige kilder, sammenholder
disse med åpent kildemateriale, danner det seg til
slutt et bilde, som ikke nødvendigvis er dokumenterbar
informasjon, men som grenser mot sannsynlig informasjon.
Og det gir nok informasjon til å konkludere.
Denne metodikken er grunnprinsippet i enhver etterretningsinnsamling
enten den foregår av legale, statlige organisasjoner
eller illegale, (statlige/private) terrororganisasjoner.
Tilgangen til ressurser er det som skiller. Fremgangsmåten
er stort sett den samme.
Det er ytterligere en metode man kan bruke for å verifisere
informasjon.
Det er det som i etterretningen kalles negativ verifisering.
Negativ verifisering er når noe bekreftes gjennom
provokasjon. La oss si at en skaffer til veie åpen
dokumentasjon som vurderes publisert. Plutselig blir en
kontaktet av myndighetspersoner som avslører en stor
vilje til å hindre publiseringen av informasjonen.
Det er en form for negativ bekreftelse. Det er nærliggende
å tro at informasjonen en sitter på er viktig
nok til at noen bruker ressurser på å hindre
den publisert.
Motrekk
Så hva gjør motparten når uønsket
publisering skjer? Det er en hel rekke trekk som kan settes
i gang. Både legale og illegale. Ett av dem er en
diskreditering av informasjonen eller informatøren.
Dersom en minker troverdigheten til den som ”avslører”,
minker en også troverdigheten på de som blir
avslørt. Se: http://www.braa.net/det_hemmelige_norge.html)
En kontant avvisning og et fnysende ”slik gjør
vi da ikke her i Norge” utsagn holder også i
massevis for å stoppe spekulasjonene. Vi skal kanskje
ikke være så naive.
En god venn av meg med lang fartstid både i int. ops
og andre operasjoner sa til meg at alt henger sammen med
alt. Det er mye som tyder på at han har helt rett
i det.
|
