 |
|
 |
 |
 |
|
 |
|
NYHETER (29.09.07) Epilog Så var det over. Etter fire dager i lagmannsretten ble det satt sluttstrek for ”min” sak fredag 28. september 2007. Det tok noen år og det har vært slitsomt. Lagrettens behandling av saken var grundig, trygg og ivaretagende. Jeg følte at alle parter bestrebet seg på å få frem fakta. For meg personlig var det viktig å få belyst årsakssammenhengen og opplevelser i Libanon på en ordentlig måte. De to nye rettsoppnevnte sakkyndige, Dr Michael Setsaas og overlege Jon Skarstein, ga jo meg full oppreisning i så måte. Da fredagen nærmet seg slutten og prosedyrene skulle starte, ble det overraskende (for meg) innkalt til møte på bakrommet. Våre advokater deltok og kom ut igjen med den klare henstilling om at denne saken ville gå i en bestemt retning og man kunne like gjerne diskutere en økonomisk løsning med en gang. Etter mye frem og tilbake der vi tok i bruk et ord jeg har lært meg under denne prosessen – prosessrisiko – fant vi ut at en dom kunne være interessant, men at det bare ville forlenge hele situasjonen i ytterligere noen år. Ordet høyesterett spøkte i bakhodet mitt uten at det overhodet var nevnt av motparten. Penger er en ting, familie og personlig helse er noe annet. Slike ting veier veldig tungt på vektskålen. Det var overhodet ikke noe utilbørlig press fra motparten, faktisk opplevde jeg regjeringsadvokat Ketil Moen og FDs representant Tormod Nilsen som svært redelig og fornuftig i denne omgang. Kanskje vi alle har lært noe underveis. For å gjøre en lang historie kort, vi svelget alle noen kameler og ble enige og å sette en strek. Sakens premisser og fakta var godt nok belyst og vi følte vel alle at vi hadde fått sagt vårt. Jeg er personlig veldig lettet. Og jeg er fornøyd. Min viktigste seier lå ikke i at FD ville ha et forlik, men at jeg fikk slått fast at min diagnose PTSD, og de plager det gir meg i dag, har sitt utspring i de opplevelser vi som unge soldater opplevde under de forferdelige månedene under invasjonen i 1982. Nå lukker jeg døren for det kapitelet i mitt liv. Avslutningsvis vil jeg takke alle som fulgte meg på denne,
for meg, nødvendige, ”reisen”. Jeg har hatt en
uvurderlig støtte i familie, venner, arbeidsgivere, og kjente
og ukjente veteraner. Og i bakgrunnen sydde advokat Kvernrød saken sammen på sin rolige, fornuftige måte. Han tapte aldri fokus. Tusen takk til dere alle! Knut Braa
|
|
|
