En positiv krigerkultur

Jeg kjenner ikke Tjostolv Moland eller Joshua French, men har forstått to ting. Det ene er at de har vært på en mildt sagt utradisjonell tur i Kongo og det andre er at de har vært igjennom en rettsprosess som ingen vil påstå har ivaretatt rettsikkerheten nordmenn er vant til fra hjemlige trakter.

Ingenting av dette overrasker meg.

Det jeg derimot undres over er hvor mange som har hatt klare meninger om parets skyld/uskyld. Nå er ikke mer eller mindre godt funderte meninger noe nytt i Norge. Alle har muligheten til å bidra til en offentlig meningsutveksling, enten det er på Twitter, innringing til tv programmer, via avisenes debattsider eller i egne blogger. (Jeg er en av dem)

Det som imidlertid er betenkelig er at stadig flere samfunnsledere bruker de samme metodene til å underbygge sine synspunkter i ulike saker. Det er ikke bra. Tidligere forsvarsjef Diesen skrev i denne uken en lang kronikk i Aftenposten om norsk krigerkultur og konkluderte med at i den andre enden av hans ”demokratiske krigere” befant Moland og French seg.

Dette synes jeg Diesen og hans like bør holde seg for gode til å gjøre. Mange ganger blir forsvarsministeren, statsministeren, forsvarsjefen og utvalgte politikere bedt om å uttale seg om diverse saker og hver gang (til manges frustrasjon) er svaret: Av prinsipp uttaler de seg ikke om pågående rettssaker eller enkeltsaker.

Dette gjelder tydeligvis ikke to norske borgere som sitter fengslet i Kongo uten mulighet for å forsvare seg, bekrefte eller avkrefte alle sakene som popper opp om dem i norske medier.

Diesen behøver ikke bruke to sakesløse nordmenn i Kongo for å underbygge sine konklusjoner. Budskapet hans er fornuftig nok. Diesens kronikk kan du lese her