|
NESTE BOK
Her er et eksempel hentet fra min neste bok. Denne personen er
en livsfarlig voldsmann, men likevel ønsker jeg å vise
at det er ikke nødvendigvis de som beskrives stereotypt i
en orgie av vold som er de farligste. Ofte er det skremmende nok
å lese tankene bak øynene på menneskene som hver
dag passerer oss på gaten, sitter ved siden av oss på
bussen eller for den saks skyld - mennesker vi betrakter som nære
venner. Hvem vet hva som foregår inne i hodet på folk?.
Utdrag fra Dreamland. Les mer om boken dreamland.com
her
ET STED I NORGE
Vinden blåste og fikk de høstkalde bladene til å
svinge frem og tilbake i en nydelig dans. Det tunge regnet hadde
stoppet, men refleksen fra gatelyktene kunne ennå sees på
bladene når grenene svingte frem og tilbake. Det så
kjølig ut. Av og til når han så slike ting ble
han sendt tilbake til barndommen. En lyd, suset av vinden, en lukt,
smaken av våt jord eller en duft av en nyslått plen
eller et bilde – likt det han nå satt å så
på – gjorde ham til barn igjen. Og de samme følelsene
veltet opp i ham. Forventningen, gleden, redselen og … savnet.
Alt på en gang. Noen ganger ble det for tungt å bære
og han bedøvde det i alkohol eller medikamenter. Men som
regel greide han å ta inn over seg følelsen. Sitte
der mens kaoset inne i ham fant sin form og sendte ham hjem. Hjem
til der han kom fra. Barndommen. De gode minnene. De glade dagene.
Dager i pur glede, fylt av nysgjerrighet, smak, lukt og lyd. Der
hver dag kom som en uåpnet presang. En gave som lå å
ventet på å bli tatt i bruk. Og hver kveld – før
søvnen og drømmene tok makten – varslet suset
i trærne utenfor om at neste dag skulle bli like bra som dagen
i dag. Han måtte bare komme seg igjennom natten.
Han husket det så
godt når han lå i sengen. Mett, varm og med ordene fra
eventyret hans mor hadde lest ennå svirrende oppe i hodet.
Han brukte å dra dynen opp til haken, tenke seg ut av mørket,
ut av vinduet, ut i den mørke natten. Noen ganger føltes
det som om han var der ute. Fløt på den myke, varme
sommernattsvinden. Strøk langs bladene på den store
eika nederst i hagen, gjorde et stopp foran dokkestuen til sin søster
og krøp sammen i grantretoppen ved de store rosebuskene moren
hadde plantet da de bygde huset. Rosebuskene som luktet så
godt. Han krøp sammen der og var i ett med natten. Like før
han sovnet tenkte han ofte på hvordan all ting hang sammen.
Natten, dagen, lukten, lydene, vinden og trærne. Og gleden.
Gleden ved å være en del av det.
Han husket første
gangen moren hadde forgrepet seg på ham. Første gangen
han hadde forstått at hun gjorde det. Han hadde vel vært
en seks - syv år. Som vanlig hadde han krøpet inn i
moren seng en natt da drømmene ble for skremmende og alle
de nifse skyggene i rommet kom for nære. Hun hadde som vanlig
tatt i mot ham. Lagt ham ved siden av seg og i varmen fra morens
kropp hadde han sovnet straks. Hun trodde sikkert at han sov, men
hennes stadig stryking hadde vekket ham. Han visste egentlig ikke
når strykningen gikk over fra å være det til å
bli noe annet. Han visste bare med ett at det var noe annet moren
holdt på med. Etter som tiden gikk hadde han merket at hun
ikke lenger brydde seg om han var våken eller ikke. Han husket
også den gangen da hun hadde gjort det godt for ham. Det hadde
vært en skremmende …og en deilig følelse. Det
var i sannhet en forvirrende tid.
Misbruket skjedde bare
når faren var borte. Og aldri, aldri nevnte hun det med et
ord etterpå. Om dagen var han hennes "vanlige" gutt.
Han likte dagene. Da var han normal, men kvelden og natten likte
han ikke. Morens tunge pust som la seg over ham, de famlende fingrene
hennes som - uten at han ville det - vekket ham til live der nede
og den gode, fæle følelsen han hadde da hun for første
gang førte ham inn i seg.
Han husket at han hadde snakket med henne om det en gang. Da var
hun på gamlehjem. Han hadde ikke tort å snakke om det
før hun ble så gammel at hun ikke representerte noe
fare for ham. Han smilte når han tenkte på det. Når
hadde moren egentlig representert noe fare for ham?
Likevel hadde det tatt
ham mange, mange år og komme med det umulige spørsmålet.
Hvorfor mamma, hvorfor?
Hun hadde bare sett på
ham. Det slørete blikket, som viste at Altzenheimer sykdommen
snikende hadde begynt å ta bolig, hadde sett uforstående
på ham. Hun hadde selvsagt ikke svart, men han hadde fått
svar likevel. Langt inne i de brune øynene hennes hadde han
sett en tristhet, en beklagelse så stor at han hadde måttet
avbryte besøket. Han hadde ikke tillatt seg selv å
gråte før han satt i bilen. Hun hadde vært klar
over det og visste at det hun gjorde var galt og likevel, …
likevel fikk han seg ikke til å hate henne.
Men morens misbruk hadde ødelagt livet hans. Han hadde gjort
mange forsøk på å være såkalt normal.
Samværet med andre kvinner fungerte bra i begynnelsen av forholdene,
men så tok de andre følelsene overhånd. Demonene
inne i ham. De som gjorde at han gjorde det han gjorde mot små
jenter. Det som gjorde at han følte en uendelig makt. Makt
til å bestemme over liv og død. Det hadde begynt med
Margit. Og han kunne ingenting for det, alt var morens skyld.
Dreamland.com kommer i salg i løpet av juli 2004. Les hva
Adresseavisen
skriver.
Les flere anmeldelser på Bokanmeldelse.com
|
