Det hemmelige Norge

La meg begynne det nye året med å fortelle en historie fra slutten av det forrige.

For fire uker siden skrev jeg en artikkel som ble publisert i Dagbladet. (http://www.dagbladet.no/kultur/2008/11/05/552810.html )

Artikkelen fremprovoserte et par tilbakemeldinger, hovedsakelig på mail fra partene som var nevnt. Innholdet var slett ikke truende, bare et par ”formaninger” om at emnet var ømtålig. Et par dager etter fikk jeg en telefon fra en person jeg ikke hadde truffet på flere år. Vedkommende fortalte meg at jeg skulle være forsiktig med å skrive om UCK geriljaen fordi flere av de som i periferien ble omtalt i artikkelen befant seg i Norge. Jeg tok det hele med stor ro. Det jeg skrev var kjent stoff og hadde vært omtalt mange ganger tidligere, av mange journalister og i langt mer kritisk tone.

Siden jeg nå likevel hadde vedkommende på telefonen ble det slik at jeg i enden av samtalen ba om en liten tjeneste. Det gjaldt en verifisering av noe jeg hadde lurt på i et par år. Vedkommende satt slik til at han kunne få til dette. Og ganske riktig. Han kom raskt tilbake og bekreftet det jeg hadde lurt på. Ingen hyggelig melding med tanke på hvilke implikasjoner det hadde, men det er en annen historie. Vi avsluttet samtalen og la på.

Et par uker etter var jeg på Lillestrøm i forbindelse med bokmessa. Endgame er utgitt på Piratforlaget og jeg var tilstede på deres stand. Lørdag og søndag ble jeg intervjuet av Turid Birkeland. I salen satt det flere publikummere, hovedsaklig mennesker som var kommet for å høre Jan Guillou, Liza Marklund, Unni Lindell, Anne Holt og Fredrik Skavland, men noen var der faktisk for å lytte til mine utlegninger om Endgame.

Da det siste intervjuet var over søndag ettermiddag tok en mannsperson kontakt med meg og presenterte seg med navn og yrke. Han fortalte at han var veteran og ga meg inntrykk av at han visste en god del om utenlandstjenesten og om veteraner generelt. Han fremsto i løpet av den korte samtalen som plassert godt til venstre for det meste i norsk politikk, uten at jeg egentlig hadde bedt om hans politiske synspunkter. Jeg blir ofte kontaktet av veteraner og synes det er svært hyggelig. Vi har alltid noe å prate om.

Det som imidlertid var merkelig denne gangen var at mannen ganske raskt kom inn på vedkommende som hadde ringt meg et par uker tidligere. Han spurte om jeg kjente vedkommende. Jeg svarte bekreftende, selv om jeg allerede da ante uråd og lot det være litt svevende. Jeg fortalte ingenting om telefonsamtalen, bare at jeg hadde truffet vedkommende ”så vidt”, sju år tidligere.

Det som så skjedde var pussig. Mannen begynte å snakke meget nedsettende om vedkommende. Utsagn som ”han farer med løgn” og ”ham må du ikke stole på”, gikk igjen. Jeg ga ingen respons tilbake og avsluttet samtalen så fort som mulig.

I ettertid begynte jeg selvsagt å lure på tilfeldighetene i det hele.

La oss si at det hele er tilfeldig: En kjenning av meg, som jeg ikke hadde snakket med på sju år, ringer meg i forbindelse med en artikkel om UCK geriljaen i Kosovo. I enden av samtalen ber jeg om en opplysning. Noen uker senere er jeg på en bokmesse hvor jeg blir kontaktet av en person som i løpet av noen minutter begynner å snakke meget nedsettende om vedkommende som ga meg informasjonen. Det er i beste fall et underlig sammentreff.

La oss derfor si at det ikke var tilfeldig. Vedkommende som ringte meg gjorde det i utgangspunktet for å advare meg om innholdet i artikkelen. Ikke noe merkelig med det. Og heller ingen grunn til at ”noen” skal reagere på det. Avslutningen av samtalen derimot – verifiseringen – er det mange som har en god grunn til å reagere på. Av årsaker jeg ikke skal komme inn på her er denne opplysningen svært alvorlig for noen. Mannen som tok kontakt på messa hadde tydeligvis en oppgave. Å få meg til å la være å tro på det vedkommende fortalte i telefonsamtalen.

Hvem disse ”noen” og ”andre” er skal jeg overlate til leseren å tenke seg til. Og jeg er ikke så opptatt av hvem som av hvordan.

Hvordan kunne noen plukke opp denne informasjonen?

Ingenting var skrevet på mail eller på andre elektroniske dippedutter.

Det er bare et mulig svar på dette. I Sverige har de nettopp hatt en stor diskusjon i forbindelse med at det svenske forsvaret skulle få lov til å avlytte all elektronisk trafikk i Sverige. Loven innebar egentlig en avlytting av utlandske samtaler, fordi mye av trafikken går via Sverige. Etter mange protester fra (blant annet Norge) ble lovforslaget stoppet.

I Endgame beskrev jeg Norges seks lyttestasjoner, som kontinuerlig samler inn alt av fax, mobil, mail etc over hele landet. Mitt ankepunkt i boken var ikke at det ble gjort, men at det innsamlede materialet ble sendt over til amerikanske etterretningstjenester uten at norsk personell fikk innsyn i hva som ble sendt over.

Hvis jeg i tillegg nevner at budsjettet for forsvarets hemmelige tjenester og PST er blitt svært så store etter at krigen mot terror begynte, er det lett å tro at vi også her i Norge har en storebror som ser det meste. En som ikke nødvendigvis henter inn tillatelse først. Ressursene er i alle fall til stede.

… Og når det gjelder bekreftelsen på det jeg spurte om? På etterretningsspråket kalles dette en negativ bekreftelse. Reaksjonen på mitt spørsmål gjør det lett å tro at informasjonen ikke bare er gyldig, men også brennbar for noen.

Noe som igjen åpner for en masse muligheter uten at en skal bli for paranoid.
Det hele kunne jo ha vært en tilfeldighet.

Velkommen til 2009.

PS: Jeg beklager min bruk av "vedkommende", "sak" og ”noen” og alle disse ordene som kun er brukt for å skjule kildene mine. Som leseren sikkert forstår er opphavet til disse av stor interesse for mange. Jeg ser ingen grunn til å gjøre det enkelt for noen å finne frem til dem.