| Den
Store Forræderen
Høsten er snart her. I alle fall er sommerferien
definitivt over. Det sikreste tegnet er alle de små
ryggene som vakler taust av gårde med en ransel på
skuldrene, tidlig hver morgen for så å returnere
høylydt utpå dagen. Nye bøker, nye lærere
og nye utfordringer. De fleste av oss puster kanskje lettet
ut. Det er godt å komme tilbake til ”normalen”.
Rødvin og Cerveza, pasta og solkrem har sin gulltid,
men i løpet av 14 dager i syden og en eller to uker
her hjemme mellom regnbyger og solgløtt har det mistet
litt av sjarmen. (Jeg vet at mange er uenig med meg akkurat
her.)
For min del innebærer høsten mye spennende.
De siste rundene med Tine (Tine Kjær, redaktør
i Piratforlaget) fører til små, men viktige
justeringer i boka mi. En sletting her og en endring der.
Noe tilskrivning og dobbelsjekk av fakta. (Jeg skriver fiksjon,
men stoffet er linket så tett opp mot fakta at jeg
kanskje har et større ansvar enn andre som ”bare”
skriver fiksjon.)
Hvis jeg skal oppsummere etterarbeidet med Endgame i en
setning blir det slik: å si mest mulig med minst mulige
ord. Jeg vet det er en klisjé, men jeg (og mange
andre forfattere) er alt for ordrik. Det er et luksusproblem
for den slitne eleven på videregående som famler
etter ord nok til å fylle fire A fire sider, men for
meg er det altså tilfelle. Å stryke setninger
og ord ned til et minimum som likevel gjør at budskapet
kommer frem, er en kunst. En kunst jeg stadig vekk prøver
å bli bedre i.
At boken skal leve i leseren etter at siste side er lest,
er noe jeg tar alvorlig. I Endgame er det drivende action
og hovedpersonen er flere steder både i og utenfor
Norge. Men først og fremst handler boka om noe jeg
oppdaget under researchen: Med Treholts avsløring
i 84 trodde vi at vi hadde fanget vår største
spion. Den Store Forræderen. Hva om dette ikke stemmer?
Min påstand i boka er at Treholt ble avslørt
nettopp fordi den virkelige forræderen skulle kunne
forsette. Hva om han eller hun fremdeles er operativ? I
tillegg har jeg tenkt å fortelle deg om hvordan avlytting
skjer i Norge i dag. Trodde du at det bare var skumle forbrytere,
potensielle terrorister og de ”andre” som ble
avlyttet? Og trodde du at de norske spesialstyrkene kun
ble brukt til legitime oppdrag? Vel, tro om igjen.
Les boka mi så skjønner du hva jeg mener.
Høsten er boklanseringstid. Medias vegg til vegg
dekning av Lars Saabye Christensen og bisettelsen har jeg
fått med meg. Jeg har lest mye av Christensen og han
har utvilsomt sin rettmessige plass helt i toppen. I ukene
som kommer vil andre etter tur (og kjendis status) blir
ment noe om.
Selv krysser jeg fingrene og håper at thrilleren min
finner noen lesere der ute. Og i tilfelle omtalen kommer
– at den selvsagt blir god.
Men for å være ærlig: det skal ikke mer
til enn at noen forteller meg at de har lest bøkene
mine og at de likte dem. Da blir jeg skikkelig glad, hver
eneste gang. Tenk at folk virkelig leser det jeg har hatt
tumlende rundt i hodet i månedsvis. Er ikke det stort?
|
