Den lange veien hjem - utdrag

Ebel Es Saqi 2100 GMT
Natten i Libanon er myk og varm. Og svart. Svart som fløyel. Og luktene. Det lukter en blanding av kanel, anis og hvitløk.

Lyder. En masse lyder. Helt andre lyder enn man hører om dagen. Stille lyder. Avdempet. Sirisser som spiller den samme melodien om og om igjen i buskaset. Vind som rasler i løvet på oliventrærne. Noen stemmer i mørket. En bildør som slår igjen et sted ute i natten.

Og de dype drønnene i åsene rundt oss. Drønn av bombekastere og gudene vet hva. Det begynner straks etter mørkets frembrudd og varer ikke så lenge utover kvelden. Selv om de kom oftere og oftere de siste dagene.

"Er det noe på gang," spurte jeg min sjef. Jeg hadde ikke vært der mange dager og lurte på om det skulle være slik hver natt. I tilfelle var det ganske uutholdelig

"Nei, det er litt uvanlig." Semb var en politimann fra Oslo og fungerte som leder av MP-stasjonen. Han hadde dermed løytnants grad. Han lå i skilsmisseforhandlinger og kona var en skikkelig bitch. Ifølge ham selv. Og så røykte han voldsomt. Det er det jeg husker om ham.

Og drønnene i åsene rundt. Jeg tror det var dette som brakte krigen nærmere oss og gjorde den til en realitet. Vi begynte å forstå at dette ikke var en spillefilm eller et videospill som kunne nullstilles og startes opp på nytt om du ble drept.

Etterhvert som dagene gikk og drønnene økte i styrke ble det stillere og stillere rundt campingbordet i bakhagen på MP-stasjonen. Vi satt ofte der og tok en kaffe eller en øl, for de som ikke hadde umiddelbar vakt.
Hver og en satt og telte nedslagene og tenkte egne tanker.

"Vet dere at USA`s 7 flåte ligger utenfor kysten av Israel klar til å gå inn?" Det var Eines, en selvsikker Tromsø-væring som alltid var oppdatert. Alltid den korrekte soldat med uniformen like strøken som da den ble utlevert fra depotet i Norge. Bereten satt som klistret. Vi andre brukte den mer praktiske skyggelua. Eines gikk konsekvent med bereten. Han hadde vasket den så ofte at blåfargen nesten var forsvunnet.

"Og hva har det å si?" sa Heikki. Oslo-gutt med glimt i øyet og, skulle det vise seg senere, et helt utrolig drag på damer.

"Det betyr at om jødene skulle gå inn i Libanon vil de ikke tørre å røre oss. USA garanterer for sikkerheten vår." Eines var også en tro tilhenger av USA`s rolle som verdenspoliti.

"Flott!" Heikki gliste. "Det betyr at israelske stridsvogner skulle bruke 8 timer på å kjøre 9 km på en helt ok asfaltvei" Det var 9 km fra den israelske grensen til der vi satt. "For amerikanerne trenger ihvertfall 8 timer før det begynner å regne US marines over oss. Dream on," avsluttet han.

Sarkasmen gikk ikke Eines forbi og han trakk på skuldrene. Ingen sa noe på en stund.

"Jeg er mer redd PLO," sa jeg. Alle så på meg. Fersk som jeg var og ganske beskjeden var det ikke ofte jeg sa noe. Det ble stille.

"Braa har rett, et PLO i panikk kan finne på mye rart." Semb satte punktum for diskusjonen. Men ikke for spekulasjonene våre.

Eines og Heikki reiste seg. De skulle ut på siste patruljen. Den som sørget for at alle jalla overholdt portforbudet.

Jeg lukket øynene og tenkte 4 dager tilbake. Beirut flyplass. Hangarer gjennomhullet av splinter og skudd fra kamphandlinger og fullstendig tom for mennesker. Bare 10 soldater, en Hercules og en fersk fenrik fra Norge. To dagers reise fra Gardermoen, med overnatting på Kypros, var foreløpig slutt.

Fenriken hadde lært at ladde våpen var en uting og lot oss spasere rundt i Beiruts bakgater med AG 3 på skuldra og ammo-kassene imellom oss. I tillegg rotet vi oss bort. Når vi til slutt fant oppsamlingsplassen, skjult inne i et villastrøk bak høye murer, var det allerede begynt å mørkne.

Vakthavende oppdaget at vi hadde uladde våpen og kjeftet opp fenriken voldsomt. Fenriken oppdaget at det var andre regler som gjaldt i Libanon. Godt for ham. Og for de andre som skulle tjenestegjøre under ham senere.

Det neste jeg husket var bilturen ut av Beirut. Den hadde alle ingrediensene som en dårlig krigsfilm burde ha. En by i oppløsning. 12 - 13-årige gutter som sprang rundt med Kalashnikover. Tomme gater. Noen skuddsalver som rapet i det fjerne. Vår kolonne kjørte med hemningsløs fart på motorveiene ut av byen mot Bekaadalen. Alle som prøvde å komme opp på siden eller passere oss fikk en vennlig dult så det skrapet i metall. Virket ikke det ble mitraljøsene siktet inn. Vi fikk veien stort sett for oss selv.

Jeg åpnet øynene. Heten var gått over til en mild bris. Noen tok seg en øl. Fremdeles drønnet det i åsene og oppover Bekaadalen.

Jeg tenkte at de minnet meg om steg. Stegene til en kjempe. Hver gang han satte foten ned, drønnet det og bakken under oss vibrerte litt. Jeg håpet at han ikke skulle vår vei.