Knut A. Braa Knut A. Braa Knut A. Braa
Om Knut A. Braa   Aktuelt   Utgivelser   Bilder   Kontakt   Nyhetsbrev
 

 

UTGIVELSER


Endgame


Dreamland.com


Delete


Den lange veien hjem

 

Den lange veien hjem - utdrag

"Vi gjorde mye rart der nede," sier jeg.
Og fortsetter. "Alle tror at FN-soldater er så korrekte og feilfrie. Det er ikke helt sant."
Berg lytter.
"Vi hadde mange tilfeller der folk ble mishandlet og til og med drept på grunn av det vi gjorde."

Sjekkpost 4.2 1700 GMT
Det er mange måter å ta livet av en israelsk soldat på. En av de mer populære var å spenne en wire tvers over veien. Israelske soldater kjører ofte i åpne jeeper. Bak i jeepen sitter en soldat og passer mitraljøsen. Han sitter litt høyere enn de to i fremsetet. Mange soldater ble halshugget på denne måten før man begynte å sveise en jernstake 90 grader på jeepen, helt foran.

Veibomber var en annen måte. Bombene så ut som noe som kunne ha vært laget for bruk i en tegneserie. Rundt dynamittblokkene var det brettet aluminium slik at det dannet en boks. Oppe på "boksen" var det støpt fast spikre og muttere. Når bomben ble detonert ble spikerne og mutterne skarpe splinter som rev i stykker alt de traff. Bombene ble plassert langs veibanen og detonert ved hjelp av fjernkontroll når det passerte israelske soldater.

Det gjerningsmennene ikke visste var at alt som skjedde i vårt område ble observert av en observasjonspost og rapportert inn. I løpet av høsten hadde vi plukket opp 8 - 10 slike bombegrupper i vårt område.

Til å begynne med visste vi riktignok ikke at bombene var fjernstyrte. Derfor plukket vi opp sprengladningene før vi plukket opp gjerningsmennene. De satt med fingeren på avtrekkeren på en ås og så på oss. Ingen av dem trykket på utløseren. Etterpå gjorde vi det omvendt.

Skrikene fra den unge libaneseren ble høyere og høyere. Thoresen og jeg så på hverandre. "Hva faen er det de holder på med der inne." Det var varmt inne på kontoret. Selv hadde jeg vakt og måtte sitte der, mens Thoresen kun holdt meg med selskap.

Thoresen var en lyshåret Fredrikstad-gutt som minnet meg en del om Eines fra min forrige periode. Vi hadde funnet tonen kjapt. Han hadde vært MP i 2 kontingenter og begynte å bli sliten. En kunne se det på rastløsheten. Et typisk veteransyndrom. Hele tiden i helspenn. Ventende på at noe kunne skje. Skjedde det ikke noe ble rastløsheten til grubling og grubling førte sjelden noe godt med seg. Det var nok av dem som bedøvet nervene i alkohol og hasj rundt om på brakkene.

Semb og Norheim hadde avhørt den ene av de to libaneserne i et par timer. Først på slutten hadde slagene og skrikene begynt å gå oss på nervene.

"Jeg liker det ikke," sa jeg. Vi hadde diskutert mishandlingen helt siden den startet et par uker tidligere når de første bombegruppene ble tatt. Vi kalte dem det. Ungdommer som kom parvis i en sliten bil og plasserte ut sprengladninger. Når vi gikk igjennom bagasjen deres fant vi klær, bilder og gjenstander. Aldri våpen. Bilene var fullpakket med bagasje. Som om de var på flyttefot.

En av teoriene våre gikk ut på at dette var ungdommer som hadde studert i Moskva og finansierte studiene med å gjøre "tjenester" for sovjetmyndighetene. Frivillig eller ufrivillig. Nå var de på vei hjem til familiene i Sør-Libanon.

Det var aldri noen hemmelighet at den ene siden i Libanon var støttet av USA og den andre, spesielt syrerne, fikk sin støtte fra det som den gangen het Sovjet. Veldig forenklet kunne vi se det på våpnene. Kalashnikov betydde PLO, Syria og Sovjet. M16 betydde Israel, Lahad/Haddad, USA. Veldig forenklet.

Et av bevisene for "teoriene" våre var at vi fant fotoalbum med like motiver i bilene til svært mange. Tydelig tatt i Moskva under en form for studieopphold der.

Igjen skrek libaneseren fra avhørsrommet. Bak oss satt den andre ungdommen i den eneste cella vi hadde. Det var et ombygd potetrom, med døren skiftet ut med en sammensveiset sprinkeldør. Jeg reiste meg og kastet et blikk på ham. Han satt nesten naken og skalv av redsel.

Noe av det første vi gjorde var å ta av dem alle klærne. Deretter fikk de sitte slik. I timevis. Ofte i et par døgn. Det var kaldt i potetrommet om natten og fryktelig varmt om dagen. Av og til gikk det veldig lang tid før de fikk mat. En gang kom en av kjøkkensjefene ens ærend oppover med mat til fangene. Han var skikkelig forbannet på rutinene våre og ga blaffen i ordrene til Norheim og Semb.

Ingen av oss MP-korporaler likte situasjonen. "Are you all right," sa jeg. Ungdommen bare så på meg. Han hørte skrikene like godt som meg. Han var neste mann inn.

"Vi kan ikke være med på dette, Thoresen," sa jeg. "Det kan ikke være lov å gjøre slikt. Lurer på om sjefen vet om dette." Jeg refererte til obersten. Thoresen satt bare og så i gulvet. Han likte seg svært dårlig. Så reiste han seg og forsvant ut. Jeg var alene med fangen. Også de andre korporalene rømte som regel lokalene etter at vi hadde tatt fangene. Alle visste hva som kom til å skje. Ingen likte å høre skrikene.

Vi hadde oppdaget alvoret allerede da vi arresterte de første to ungdommene. Etter avhør skulle de fotograferes. For ordens skyld gjorde vi det på baksiden av MP-stasjonen. Der stilte vi dem opp mot en steinmur. De gjorde stor motstand og vi måtte kjempe hardt for å få dem opp mot muren. Begge gråt og snakket til oss i en strøm av uforståelig libanesisk.

Først etterpå forsto vi at de ba for sine liv. De trodde at de ble ført bak stasjonen og stilt opp mot muren for å skytes. Vi gjorde det aldri mer.

Deretter begynte det å gå rykter om at vi kunne risikere å bli raidet av israelske commandogrupper. Årsaken til det var at de ønsket å få tak i bombeungdommene. Hvor mye sannhet som lå i ryktene visste vi aldri, men det førte til at vi skjerpet beredskapen rundt MP-stasjonen voldsomt.

Vi rullet ut piggråd og monterte opp snubletråder slik at vi ikke kunne bli angrepet om natten. De fleste av oss lå med skarpe våpen like i nærheten når vi sov.

Det stilnet bak døren innerst i korridoren. Kanskje var de ferdige. Kanskje snakket fangen.

Noen hadde laget en regel om at alle fangene vi tok skulle avhøres av oss. Enda vi visste hva de hadde gjort og hvem de var, skulle de snakke og signere tilståelsene sine.

Hvorfor vet jeg ikke. Hvis de ikke gjorde dette skulle de slippes av ved Blueline sør. Dette var det eneste pressmiddelet vi hadde mot dem. Og det virket. Ble disse satt av og overlatt til gendarmeriet forsvant de. Torturert og drept av Israel eller Haddad-milits. Dette visste de alle, men likevel var det noen som aldri snakket.

Igjen begynte ropene fra avhørsrommet. Til slutt ble det for mye for meg og jeg gikk innover. Måtte se hva de egentlig holdt på med der inne. Jeg åpnet døren. Norheim hadde hendene festet i et grep rundt halsen på den tynne libaneseren og løftet ham opp fra stolen han satt i. Til høyre for ham satt Semb. Han smilte når han så meg. Libaneseren hadde håndjern på og sparket vilt med føttene. Ikke rart. Han holdt på å kveles. Norheim merket at noen kom inn, slapp fangen ned i stolen og snudde seg mot meg. Jeg var så sjokkert at jeg fikk ikke frem en lyd. Jeg sa ingenting og rygget ut igjen. Døren smekket i og jeg gikk tilbake til stuen. Etter dette ble det stille på avhørsrommet.

Etter å ha kjørt libaneserne ut til Blueline møttes vi til en prat. Thoresen, Behringer, Lyngstad og Snipstad. De 2 siste MP-korporalene var på leave. Vi hadde spist middag og tatt med oss kaffen ut. Nå satt vi på en steinmur utenfor kantina.

Behringer lente seg inn mot Landroveren som sto mellom oss og veien. Vi behøvde ikke å vise Semb og Norheim at vi hadde rådslagningsmøte. Det var varmt og de fleste satt innomhus i skyggen. I flere døgn hadde det vært rolig i området og det var nesten bare oss ute.
Til og med jallaen var inne.

"De mishandler dem," sa jeg og snudde skyggeluen slik at skjermen dekket nakken. Solen prikket. Thoresen nikket. Dette visste vi egentlig, men vi hadde lukket øynene for det. "Hva gjør vi," sa han. Øynene var skjult bak mørke solbriller.

Behringer, som vanligvis var en rolig kar, var forbannet. Han sto foran oss og trommet med fingrene på lugerhylsteret. "Hva med å skrive en rapport til obersten om dette." Han så på oss og slo ut med hendene. "Det vil garantert sende Norheim hjem ihvertfall."

Vi nikket.

To av de andre korporalene, Snipstad og Lyngstad sa ikke så mye. De hadde svært lite til overs for Norheim, men var usikker på hvor ulovlig mishandlingen var.

"Ulovlig!" Behringer fnyste. "Det er mulig slike ting kan gjøres på et politikammer i Oslo."

Vi hadde alle hørt Norheim skryte på seg politivold mer enn en gang. Hvor mye som var sant visste vi ikke.
"Men det skal faen ikke skje her." Han roet seg litt. Det var vanskelig å være hissig i en slik varme. "La oss skrive en rapport."

Vi samtykket. Det ble stille.

Rundt oss holdt landsbyens befolkning på å avslutte dagen. De fleste spiste middag. Snart ville skumringen komme og gatene bli fylt av folk igjen. Soldater på vei til butikken, knisende jenteflokker med anstand to meter bak og gamle menn som satt og pratet utenfor husene. Kveldene i Saqi kunne neppe måle seg med nattelivet i en storby, men det var dukket opp et par steder med mulighet for å ta en øl og en biljard. Militærpolitiet holdt en lav profil. Dukket bare opp om det var bråk.

"Hva med ordrene om å kjøre dem ut til Blueline sør," spurte jeg. "Tror dere det er noe som obersten eller OPS`en vet om?"

Lyngstad ristet på hodet. Den vanligvis så glade Møre-gutten var alvorlig. "Neppe." Han så på oss. "Det er jo regelrett mord hver gang vi slipper dem av ved Blueline sør."

"Bra vi aldri har gjort det da," sa jeg. Stemningen ble litt lettere.

Det var vår oppgave å transportere fangene ut av AO.(Ansvarsområdet) Enten det var til nord eller sør. Vi kjørte alle til Blueline nord.

Vi ga rett og slett blaffen i ordrene. Like etter denne hendelsen stoppet veibombingen opp. Vi skrev aldri rapporten. I dag, nesten 20 år senere, kan jeg ikke huske om vi noen gang satte bombeungdommene av ved Blueline sør.

Håper inderlig ikke det.

Les flere utdrag



 

 

 

 
   
 
Copyright Knut A. Braa 2008