| Den lange veien
hjem - utdrag
Markedet 0945 GMT
Ved første øyekast så gjenstanden ut
som en hvilken som helst pung. Det var først når
mannen i den skitne uniformen hold den helt opp i ansiktet
mitt at jeg begynte å se hva det var.
Han gliste og understreket et manglende tannhelsestell.
"Se - fin, ikke sant?" For å understreke
sin egen betydning banket han på det mørkebrune
uniformsbrystet sitt og pekte samtidig på et merke
der.
"Beirut-brigaden - jeg deltok der." Han så
seg rundt. Sikkert for å høste anerkjennelse
fra sine 3 militskompiser som sto rett bak ham. Siden det
var flere sivilister i sjekkposten regnet jeg med at han
også gjorde det for å spre litt respekt der
også.
Det var gudsjammerlig varmt. Klokken var ennå ikke
ti på morgenen, men på denne årstiden
begynte solen å steike i ryggen straks den hevet seg
i horisonten.
Bak oss strakte markedet seg utover sletta. Allerede var
den fylt til trengsel av dyr og mennesker. Slaktingen var
kommet godt i gang og den varme lukten av blod og dyreekskrementer
begynte å drive mot oss som bølger mot en strand.
Jeg sukket - vi var langt unna myke sandstrender og forfriskende
vind.
Til høyre for meg stod Hanssen, kollega og brother
in arms. Jeg hadde tilfeldigvis ledelsen i sjekkposten.
Vi var 7 MP-korporaler og bestemte aldri hvem som skulle
ta ledelsen eller gå i mellom partene i skarpe situasjoner.
Det ble hver sin gang.
Hanssen var klar til å backe meg opp - uansett hva
som kunne skje. Bortenfor ham stod Landroveren vår.
Hvitmalt med FN-symbolet i svart og i kontrast til det hvite.
Jeg hørte radioen sprake. Til venstre for meg hadde
en PPK, (pansret personell-kjøretøy) tatt
oppstilling. Hvit og ruvende sto den der. Løytnanten
som var lederen for den faste vaktgruppa på plassen
satt henslengt i toppluka og fulgte oppmerksomt med oss.
Tilsammen dannet vi en slags port som alle måtte
igjennom skulle de inn på markedet. Vi var den mykeste
delen i porten. Jeg svelget vissheten om at vi var veldig
sårbare og prøvde å la være å
tenke på resultatene av en skuddveksling. Vi så
resultater av slikt nesten hver dag.
De 3 soldatene foran meg var bevæpnet med amerikanske
M16-rifler. Foreløpig pekte løpene ned i bakken.
"Taskara." Jeg gjentok det arabiske ordet for
identitetskort og strøk bort svetten som hadde begynt
å piple frem under den blå skyggelua. "Minh
fadlak - vær så snill," la jeg til.
"No taskara - trenger det ikke." Igjen banket
militsmannen med en brun og skitten neve på brystet
der Beirut-brigademerket skinte i grønt. "Haddad
- vi tilhører Haddad. Dette er vårt område,
vi bestemmer her."
Sannheten var selvfølgelig en helt annen og jeg
så at han også var klar over det. Øynene
hans flakket urolig frem og tilbake. De var sikkert like
usikker på oss som vi var på dem.
Dette var bare det vanlige pisset de kom med for å
sjekke hvor langt de kunne dra oss opp. Dessuten var han
redd for å miste ansikt overfor sivilistene i sjekkposten.
Å tape ansikt var farlig for disse gutta. De baserte
hele sitt eksistensgrunnlag på å spre terror
og frykt blant sivilbefolkningen i området.
Militskarene hadde kommet seg inn på FN-området
ved å passere Blueline 400 meter opp i veien og spasere
ned til markedet. Det skulle ikke være mulig, men
det skjedde av og til.
Forskjellen denne gang var at de ankom bevæpnet.
Dermed var det en skarp situasjon og det betydde at Hanssen
og jeg måtte stå over kaffe og frokost og rykke
ut i varmen med blålys og sirener.
Etter utallige slike episoder gjennom hele sommeren følte
jeg den kjente dirringen i knærne og visste at den
ville forplante seg oppover og samle seg som en knute i
magen. Til natten ville søvnen sitte langt inne.
Men ingenting vistes i ansiktet mitt akkurat da. Jeg var
heldig sånn.
"No taskara - no market." Jeg snakket rolig og
bestemt til drittsekken. Den dårlige jallaengelsken
var den eneste måten å kommunisere på.
De fleste innbyggerne på disse kanter hadde fransk
som skolespråk, i den grad de hadde vært så
heldige å ha fått noen skolegang da. Militsmannen
foran meg hadde antagelig ikke noe utdannelse. Hvis man
ikke regner drap, trusler og voldtekt som utdannelse. Da
hadde han sannsynligvis en doktorgrad.
"No weapons - no uniforms," fortsatte jeg. Som
om jeg snakket med en unge. Noe jeg for så vidt gjorde.
Forskjellen var at denne ungen var bevæpnet med en
M16. Det å drepe et menneske var for ham like enkelt
som en unge i sin uvitenhet knuste et insekt.
For å understreke budskapet mitt hevet jeg hånden
og ga et avtalt signal til løytnanten på PPK`en.
Løytnanten dro sluttstykket tilbake på 12,7-mitraljøsen
med et høyt klikk.
Hanssen trakk seg rolig vekk fra meg og beveget seg til
høyre, mot Landroveren. Også dette var avtalt.
Han måtte være i nærheten av radioen og
samtidig ikke være for nære meg i tilfelle det
ble en skuddveksling.
Militsmannens 3 kompiser trakk seg litt tilbake. Sikkert
av samme grunn. Beirut-helten forsto at dette var så
langt han kunne gå. Han kunne nå trekke seg
ut av situasjonen uten å tape ansikt. Stilt overfor
en 12,7 med overhøyde, 3 av løytnantens soldater
som var på vei mot oss i fullt firsprang - tilkalt
av løytnantens strupe-mic, hadde han bare ett valg.
Til alt overmål var han inne på vårt område
og her hersket vi. Det visste han.
Han stakk tobakkspungen opp i fjeset mitt igjen.
"Shabra og Shatilla," sa han. Igjen banket han
seg på Beirut-merket. Jeg skjønte at han prøvde
å fortelle meg at han var en av de som hadde vært
med på Shabra- og Shatilla- massakrene. Akkurat som
om jeg ikke visste det. Iscenesatt av Israel, redigert av
Ariel Sharon og utført av Haddad-militsen. En hel
verden hadde greid å forbigå det i stillhet.
Jeg så nærmere på tobakkspungen.
Knoppen som dannet nederste del av pungen var mørkebrun
og så ut som en skitten sviske. Det var vanskelig
å se overgangen mellom knoppen og huden over. Knoppen,
huden og snøringen øverst dannet en liten
pung. Litt lik snørepungen i skinn som vi hadde klinkekuler
i som barn.
I motsetning til vanlige skinnpunger var denne laget av
et kvinnebryst. Skåret av med en skarp kniv ved brystbenet
og deretter bearbeidet slik at det ble en brukbar tobakkspung
for en stolt Haddad-soldat.
Velkommen til Libanon.
Les flere
utdrag
|
