|  Den
lange veien hjem
Å skrive Den lange veien hjem var som å klatre
opp en stupmørk kjellertrapp og åpne en blytung
kjellerlem, bare for å oppdage at det var solskinn
ute.
 Ved
første øyekast så gjenstanden ut som
en hvilken som helst pung. Det var først når
mannen i den skitne uniformen hold den helt opp i ansiktet
mitt at jeg begynte å se hva det var.
Han gliste og understreket et manglende tannhelsestell.
"Se - fin, ikke sant?" For å understreke
sin egen betydning banket han på det mørkebrune
uniformsbrystet sitt og pekte samtidig på et merke
der. "Beirut-brigaden - jeg deltok der.”
Boken ble utgitt i 2001 og vakte stor oppmerksomhet. I
årene som fulgte la veteraner etter utenlandstjeneste
og deres pårørende ned en formidabel jobb for
å få myndighetene til å ta på alvor
at soldater faktisk ble skadet etter sin tjeneste. Det var
de samme myndighetene som i mange tiår hadde nytt
godt av å bruke unge gutter og jenter som utenrikspolitiske
instrumenter. (Vi har alle hørt om fredsnasjonen
Norge, ikke sant?)
"No
taskara - no market." Jeg snakket rolig og bestemt
til drittsekken. Den dårlige jallaengelsken var den
eneste måten å kommunisere på. De fleste
innbyggerne på disse kanter hadde fransk som skolespråk,
i den grad de hadde vært så heldige å
ha fått noen skolegang da. Militsmannen foran meg
hadde antagelig ikke noe utdannelse. Hvis man ikke regner
drap, trusler og voldtekt som utdannelse. Da hadde han sannsynligvis
en doktorgrad.
"No
weapons - no uniforms," fortsatte jeg. Som om jeg snakket
med en unge. Noe jeg for så vidt gjorde. Forskjellen
var at denne ungen var bevæpnet med en M16. Det å
drepe et menneske var for ham like enkelt som en unge i
sin uvitenhet knuste et insekt.
For
å understreke budskapet mitt hevet jeg hånden
og ga et avtalt signal til løytnanten på PPK`en.
Løytnanten dro sluttstykket tilbake på 12,7-mitraljøsen
med et høyt klikk.
Men hvor var de samme politikerne når det ble spørsmål
om ivaretakelsen av de samme unge guttene og jentene etter
tjenesten? 17. mai talene og lovnadene som ble overlevert
før avreise fra Gardermoen på vei mot Libanon,
Gulfen, Bosnia, Somalia eller Afghanistan hadde stilnet
når de psykisk nedbrutte veteranene kom tilbake og
behøvde hjelp. Bare skuldetrekk fra forsvarsdepartementet
og en likegyldig holdning fra regjeringen med beskjed om
å klare seg selv var igjen.
Jeg
så nærmere på tobakkspungen.
Knoppen som dannet nederste del av pungen var mørkebrun
og så ut som en skitten sviske. Det var vanskelig
å se overgangen mellom knoppen og huden over. Knoppen,
huden og snøringen øverst dannet en liten
pung. Litt lik snørepungen i skinn som vi hadde klinkekuler
i som barn.
I motsetning til vanlige skinnpunger var denne laget av
et kvinnebryst. Skåret av med en skarp kniv ved brystbenet
og deretter bearbeidet slik at det ble en brukbar tobakkspung
for en stolt Haddad-soldat.
Vil du kjøpe boken
Les flere
utdrag
|
