| Delete - utdrag
"AR RUTBAH-PLATÅET I DEN IRAKISKE ØRKEN
10 ÅR TIDLIGERE"
Soldaten småfrøs der han lå i den lille
fordypningen på toppen av klippen. Han skuttet seg
i morgenkulden. Den goretexfôrede uniformsjakken gav
liten beskyttelse mot den sure vinden oppe på åsen.
Uansett hvor bra utstyr de hadde, sørget en kombinasjon
av kulde, fuktighet og mangel på mat og hvile for
at frostriene kom lett når temperaturen falt. Han
lente pannen mot bakken i enda noen sekunder. Lukten minnet
ham om hjemplassen, Ein Dor, foreldrenes kibbutz i Nedre
Galilea. Tørr jord, lukten av sol. Han smilte. Foreldrene
var sikkert i full gang med innhøstingen av appelsiner
nå. Det var lenge siden han hadde kjent den søte
fruktsmaken på tungen.
Nakken verket av å holde hodet oppe. Han lukket øynene.
Du verden, hvor godt det ville vært å la seg
gli vekk i søvnen. Han sukket, drog pusten dypt inn
og løftet hodet igjen. Sjefen, oberstløytnant
Chaim Levy, ville halshogge ham om han sovnet på post.
Han hevet den sterke Zeiss-kikkerten mot øynene igjen
og fokuserte mot sletten 200 meter nedenfor. Det var i grålysningen,
og solen hadde ennå ikke krøpet over horisonten.
Derfor behøvde han ikke være redd for at lyset
reflekterte glasset og røpet posisjonen hans. I de
tre timene han hadde ligget her hadde han nesten ikke rørt
seg. Bare én gang hadde han akt seg forsiktig bakover
til han var ute av syne for dem nede på sletten, og
reist seg opp i ly av noen steiner. En «Black devil»-skorpion
hadde ikke enset vislelydene hans og heller ikke småsteinene
han hadde prøvd å skremme den med. Ufortrødent
hadde den kravlet framover i hans retning. Det var helt
mørkt da det skjedde, og det var lysforsterkningsutstyret
som gjorde at han så den. Han hadde ligget helt i
ro og speidet ned mot irakerne da han syntes han hørte
en lyd bak seg. Lyden var selvsagt bare innbilning. Han
hadde riktignok god hørsel, men å høre
en skorpion kravle over tettpakket jord, det klarte han
tross alt ikke. Det var vissheten om at alskens småkryp
var ute og jaktet om natten som fikk ham til å legge
seg svakt over på siden og sveipe blikket bak seg
med jevne mellomrom. Og det var da han hadde oppdaget den.
Ett stikk av et slikt kryp, og døden ville bare være
et par timer unna om man ikke fikk motgift. Nå lå
skorpionen knust bak ham.
Den andre gangen var da trangen til å pisse meldte
seg. Han hadde veltet seg over på siden, plukket fram
flasken de benyttet til slikt og puttet penis ned i halsen
på den. Uansett hvor ofte han gjorde dette, var det
like ekkelt og uvant hver eneste gang. Det var som om han
pisset på seg. Da han var ferdig og skrudde igjen
flasken, måtte han med valne fingre kjenne etter om
klærne var tørre.
Han blunket og prøvde å fokusere på det
som skjedde nede på sletten. De hadde det travelt
nå, ville vel gjøre seg ferdige og dra tilbake
til leiren innen solen sto opp. Hver time hadde han rapportert
tilbake til sjefen. Det var et par tropper irakiske soldater
nede på sletten. 50–60 stykker totalt. Det var
litt vanskelig å telle dem nøyaktig. I tillegg
var det sju europeere der, antagelig såkalte russiske
rådgivere. Han så det på de hvite fjesene
og de ørkenfargede uniformene. Irakerne hadde andre
farger på uniformene. Mer gråbrune. Alle var
opptatt av å losse runde metallbeholdere fra lastebilene
og inn i en utgravd bunker i klippen som omkranset sletten.
Det var fem lastebiler og en jeep plassert rundt inngangen.
Soldaten hadde godt utsyn til sletten, kjøretøyene
og en liten del av inngangen til bunkeren, men han greide
ikke å se inn i den. Da måtte han forandre posisjon,
og det tok han ikke sjansen på. Det var blitt for
lyst. Beholderne var sylinderformet, ca. 1 meter lange og
30 cm i omkrets. Hver sylinder måtte håndteres
av to mann. Kanskje på grunn av tyngden eller av forsiktighetsgrunner.
Eller begge deler. Han visste ikke.
Soldaten lukket øynene. Igjen tillot han seg noen
sekunders hvile med pannen mot den fuktige bakken. Irakerne
nede på sletten hadde all mulig grunn til å
være forsiktige.
|
