|
"SØR FOR BYEN NABLUS PÅ VESTBREDDEN"
Rommet var et typisk kjellerrom, grått og støvfullt. Det var firkantet
og nesten tomt. Ensformigheten ble bare brutt av to stengte vinduer
høyt oppe på den ene veggen. To skitne vinduer slapp litt lys igjennom.
Det var sent i april, men solen hadde varmet opp kjelleren, og i
løpet av dagen var det blitt kvelende hett der. Heten sammen med
støvet gjorde det vanskelig å puste.
Bundet til en kjøkkenstol
midt i rommet satt en kvinne. Hun hadde vært der i snart 12 timer.
Hodet hennes hadde tippet framover slik at det lange svarte håret
skjulte ansiktet. Hendene var festet med tape til armlenene og den
samme tapen var brukt rundt midjen og føttene hennes. Hun var naken
fra livet og ned. På begge føttene var to av tærne klippet av og
lå som brunrøde pølsebiter på gulvet foran henne. Den venstre hånden
hadde også fått gjennomgå samme behandling. Tuppen på peke- og langfinger
var klippet av. Blødningene var stoppet med en koagulerende sprøyte,
men smertene kom og gikk. Med jevne mellomrom gikk det en skjelving
gjennom henne. Blod hadde også sprutet utover genseren etter de
mange slagene hun hadde fått mot hodet. Den en gang så hvite pologenseren
hennes var nå blodflekket og skitten. Slagene hadde kløyvd leppene
og kuttet dype sår i ansiktet hennes. Etter flere timer med mishandling
hadde hun ikke greid å holde på vannet lenger, og rommet stinket
inntrengende av urin.
Mannen som sto foran henne,
kjente også lukten. Han smilte. Han visste av erfaring at når offeret
begynte å late vannet, var det like før de fortalte det de visste.
Og gjerne litt til. Aron Slagbrach var en 48 år gammel libanesisk
statsborger. Hans egentlige nasjonalitet var vanskelig å stadfeste.
Han hadde så mange identiteter og land han opererte i at han selv
nesten hadde glemt hvor han opprinnelig kom fra. Han raget hele
2,05 meter over bakken og var usedvanlig fet. Hodet satt som en
bowlingkule øverst på kolossen av en kropp. Han var helt skallet.
Med sin høyde, enorme korpus, lysegrå øyne og mørke, læraktige hud
skremte han de fleste bare med sitt utseende. At han følte en sann
nytelse i å plage mennesker, hjalp ham selvsagt også i jobben.
Han hadde dukket opp
en dag i Marjayon, hovedkvarteret til major Saad Haddads falangistmilits,
som en «ekspert» på forhør. Som venn av major Haddad hadde han gjennom
mange år fungert som falangistenes forhørsleder. Forhørsleder var
bare et finere ord for hans egentlige yrke: torturist. Hans oppgave
var å slå, mishandle, ydmyke og til slutt drepe offeret, gjerne
etter flere døgns mishandling. Etter mange års praksis hadde han
forfinet metodene. Tiden da man slo og slo til offeret snakket,
var egentlig over. Nå brukte man medikamenter, medisiner som hindret
offeret i å dø for tidlig og sørget for at det våknet igjen slik
at det kunne motta mer smerte.
Kvinnen rørte på hodet og ynket seg. Aron grep henne
forsiktig under haken og løftet ansiktet hennes opp. Han
så henne inn i øynene. Vakre, brune øyne stirret
trassig tilbake på ham. Straks kvinnen forsto hvem som hadde
grepet henne under haken, begynte hun å samle spytt i munnhulen.
To – tre sekunder var alt hun trengte. En klyse fylt av slim
og blod ble spyttet rett i Slagbrachs ansikt. Hun prøvde
å bøye hodet og stålsatte seg for slagene hun
visste ville komme.
Men Slagbrach holdt henne
rolig fast med det samme grepet rundt haken. Så tok han den
andre hånden og gned spyttet av ansiktet.
”Det der hjelper
deg ikke i det hele tatt.”
Han snakket mildt til
henne. Hun ynket seg likevel. Han hadde vekselvis skreket til henne,
vært venn og alliert. Han hadde prøvd å endre
innfallsvinkler etter som mishandlingen skred frem.
”Fortell meg nå
hvor du har gjort av pakken vi vil ha tak i. Fortell meg det, og
vi kan slutte med dette tøvet.”
Han smilte til henne mens
han tok vekk hånden under haken hennes. Hodet falt ned mot
brystet, slik at håret igjen skjulte ansiktet hennes. Han
sukket, snudde seg, og gikk mot vinduet igjen.
”Ingen av oss liker
dette, vet du.”
Han sto med ryggen mot
henne, klødde seg i bakhodet og ble stående slik mens
han gav henne tid til å summe seg. Minuttene slepte seg av
gårde. Kjelleren ble varmere og varmere. Heten gjorde at lukten
ble mer og mer påtrengende. Slagbrach snudde seg og så
at hun igjen hadde sklidd inn i bevisstløsheten. Han studerte
kvinnen som satt foran ham et øyeblikk. Det var en pen jente
de hadde bragt ham denne gangen. Ikke at han brydde seg noe om det.
Det var mange år siden han hadde brydd seg noe om skjønnhet.
Skjønnhet var så mangt. Det var skjønnhet i
de styggeste skapninger og i de hesligste naturfenomener. De fleste
mødre så skjønnheten i sine nyfødte barn.
Slagbrach så skjønnhet i et ydmyket menneske, i en
heslig og smertefull død. Skjønnheten var større
jo lenger smertene varte og jo større ydmykelsen var.
Det var like mange år
siden Aron hadde følt noe begjær for kvinner. Han fikk
sin tilfredsstillelse i det han gjorde. Jo lenger han holdt på
å bearbeide sine ofre, jo mer opphisset ble han. Høydepunktet
for ham var når han endelig fikk gjøre ende på
dem.
|
