Delete

Like etter at Delete ble utgitt fikk jeg en telefon fra en major i forsvaret. Mannen var helt ukjent for meg og åpnet med følgende spørsmål: ”Hvem har du snakket med?”
Jeg hadde selvfølgelig ikke noe umiddelbart svar på det, siden jeg verken kjente mannen som spurte eller hva han mente.
”Den du skriver om, eksisterer. I vertfall likner det veldig på en agent som fortsatt er i tjeneste” fortsatte han.

Bundet til en kjøkkenstol midt i rommet satt en kvinne. Hun hadde vært der i snart 12 timer. Hodet hennes hadde tippet framover slik at det lange svarte håret skjulte ansiktet. Hendene var festet med tape til armlenene og den samme tapen var brukt rundt midjen og føttene hennes. Hun var naken fra livet og ned. På begge føttene var to av tærne klippet av og lå som brunrøde pølsebiter på gulvet foran henne. Den venstre hånden hadde også fått gjennomgå samme behandling. Tuppen på peke- og langfinger var klippet av. Blødningene var stoppet med en koagulerende sprøyte, men smertene kom og gikk. Med jevne mellomrom gikk det en skjelving gjennom henne. Blod hadde også sprutet utover genseren etter de mange slagene hun hadde fått mot hodet. Den en gang så hvite pologenseren hennes var nå blodflekket og skitten. Slagene hadde kløyvd leppene og kuttet dype sår i ansiktet hennes. Etter flere timer med mishandling hadde hun ikke greid å holde på vannet lenger, og rommet stinket inntrengende av urin.

Jeg fortalte ham at jeg ikke hadde skrevet om noen spesielt, men det var interessant å høre at jeg hadde truffet blink. At temaet Midt Østen var brennhett fikk jeg bevis for et par uker senere. Biler begynte å følge etter meg og de ble avløst av telefoner som ringte og ble lagt på i det jeg løftet av røret. Til slutt fikk jeg en trussel over sms og via internett som ikke var til å ta feil av:

”Din vei er kort” sto det. Pluss beskjed om å trekke boken fra markedet. Noe som selvsagt verken var aktuelt eller mulig, om jeg hadde villet det. Jeg varslet politiet og etter mange måneder i spenning fikk jeg en telefon fra PST, politiets sikkerhetstjeneste, om at en forbudt, israelsk terrororganisasjon sto bak henvendelsen. Kahane Chai var navnet og det mer enn noe annet fortalte meg at å skrive thrillere med klare referanser til virkelige hendelser ikke er enkelt.

Han sto ryggen mot henne, klødde seg i bakhodet og ble stående slik mens han gav henne tid til å summe seg. Minuttene slepte seg av gårde. Kjelleren ble varmere og varmere. Heten gjorde at lukten ble mer og mer påtrengende. Slagbrach snudde seg og så at hun igjen hadde sklidd inn i bevisstløsheten. Han studerte kvinnen som satt foran ham et øyeblikk. Det var en pen jente de hadde bragt ham denne gangen. Ikke at han brydde seg noe om det. Det var mange år siden han hadde brydd seg noe om skjønnhet. Skjønnhet var så mangt. Det var skjønnhet i de styggeste skapninger og i de hesligste naturfenomener. De fleste mødre så skjønnheten i sine nyfødte barn. Slagbrach så skjønnhet i et ydmyket menneske, i en heslig og smertefull død. Skjønnheten var større jo lenger smertene varte og jo større ydmykelsen var.
Det var like mange år siden Aron hadde følt noe begjær for kvinner. Han fikk sin tilfredsstillelse i det han gjorde. Jo lenger han holdt på å bearbeide sine ofre, jo mer opphisset ble han. Høydepunktet for ham var når han endelig fikk gjøre ende på dem.

Vil du bestille boken

Les utdrag fra boken

Anmeldelser