 |
|
 |
 |
 |
|
 |
|
NYHETER Aftermath Så er saken over. Dommen fra Tingretten forelå, 18. oktober 2006. Og for den som ikke har fått det med seg fra media – Vi vant. Anførslene vi hadde rettet mot FD, ble akseptert og funnet bevist. Og anførslene FD hadde rettet mot oss, ble under rettsaken delvis frafalt etter hvert som vitner og øvrige bevis ble lagt frem. Jeg husket at jeg undret meg over min advokats sikkerhet for at saken på et tidlig tidspunkt ville ende i gårsdagens domslutning. Årsaken var nettopp de juridiske spissfindighetene jeg som legmann ikke hadde forutsetning for å forstå da de ble presentert under selve rettsaken. Det har seg nemlig slik at saksøkte FD, i forkant av rettsaken presenterte en rekke anførsler (påstander) som blant annet gikk på at saken var foreldet, at saken ikke var FD`s ansvar (leses: et privat forsikringsselskap der jeg hadde siste arbeidsforhold hadde ansvaret.), at det ikke var ekstraordinære situasjoner i Libanon som tilsa skade, (og dermed ikke objektivt ansvar for arbeidsgiver), at det ikke var årsakssammenheng mellom min plager i dag og opplevelsene i Libanon, (og dermed ikke utløste et erstatningsansvar) osv. De fleste av disse anførslene ble som tidligere nevnt, frafalt underveis i rettsaken. Årsaken var at Forsvarsdepartementet plutselig oppfattet at de risikerte å ikke få medhold i sine anførsler. De fryktet at dommen skulle skape presedens for etterfølgende saker ved at dommeren ville komme til at (saken på prinsipielt grunnlag skulle dømmes til)at mitt erstatningskrav ikke var foreldet, (og dermed åpne for andre veteraners saker som tidligere var blitt henlagt pga denne anførselen), og ikke være et annet (privat) forsikringsselskaps ansvar, (at kravene i alle saker skulle rettes mot FD), at Libanonoppholdet var ekstraordinært, (og dermed åpne for at alle FN/Nato oppdrag i utgangspunktet var å betrakte som ekstraordinær belastning.) osv. Alt dette gjorde at jeg på slutten av selve saken stilte meg det store spørsmålet; Hvorfor tok FD saken i det hele tatt til retten? Var det for å skremme meg? Var det for å skremme andre i samme situasjon? Ingen vet svaret, men det er jo grunn til spørre. Erstatningen ble langt lavere enn det vi hadde krevd. Årsaken var at dommeren dessverre fulgte rettsoppnevnte sakkyndig Lars Weiseths anbefalinger under rettsaken til siste punktum. Hans meninger om restarbeidsevne gjorde store utslag for fremtidig tap og vi er selvsagt svært uenig i hans fastsettelse. Spesielt med tanke på at Lars Weiseths rapport var dårlig kvalitetssikret. Den var basert på svært manglende informasjon (Weiseth hadde ikke innhentet fastlegejournaler og behandlerjournaler i det hele tatt og svært lite annen relevant informasjon.) Rapporten var dessuten full av fakta feil og feil diagnostikk. En annen objektiv sakkyndig hadde en helt annen vurdering, men ble dessverre ikke hørt på samme måte som Weiseth. Men det til side: Hvorvidt vi går videre med saken eller ikke er det alt for tidlig å si noe om. Advokat Kvernrød og undertegnede vil gå nøye igjennom kjennelsen og deretter ta en beslutning. I og med at vi har vunnet frem på alle punkter, med unntak av graden av restarbeidsevne og størrelsen på økonomisk tap, sier det seg selv at vår evt anke vil være enkel å forutsi. Jeg vet at mange fulgte saken og ventet i spenning på avgjørelsen. Når FD ønsker å kommentere saken vet jeg også med sikkerhet at de vil kommunisere klart og utvetydig at kjennelsen overhodet ikke har noe prinsipiell betydning og at min sak var unik.. Og kanskje er det slik at den prinsipielle betydningen ikke ble avgjørende fordi staten var klok nok til å frafalle alle anførslene som potensielt kunne ha skapt presedens. Det prinsipielle ligger likevel ikke på det juridiske. Forsvaret vil oppleve nederlag på nederlag i påfølgende saker dersom de velger å ta disse inn i rettsystemet. Årsaken er fordi enkeltepisodene og hendelsene jeg ble utsatt for i min tjeneste, er hendelser og episoder mange andre veteraner har opplevd både i tidligere og senere misjoner. Enten vi har tjenestegjort i Libanon, på Balkan, i Somalia, Irak, Gulfen, og Afghanistan. Mitt råd til skadde soldater som er i dialog med FD i disse dager er derfor: Ikke gi opp. Historieløsheten er stor hos motparten og det er vår oppgave og sørge for at sannheten avdekkes. Jeg har i flere sammenhenger sagt og skrevet at jeg synes forsvaret
er på rett vei mht å ta veteranproblemet på alvor.
De pågående sakene mot veteranene er en skamplett i
så måte. Her bør det ordnes opp raskt, og lenge
før sakene havner i retten. Og så får jeg inderlig håper at jeg var den første
og siste veteranensom sto i en rettsal mot staten. Knut A Braa
|
|
|
