22. juli 2011

Vi satt ved et kafebord i Spania da telefonene begynte å ringe og tekstmeldingene begynte å komme. Jeg fikk umiddelbart en 11. septemberfølelse i kroppen.

Jeg har ventet lenge på at noe slikt skulle skje, jeg så det bare ikke komme fra den kanten. Selv om jeg avsluttet et researchprosjekt om nynazister og konservative høyreekstreme for et par år siden, nettopp fordi jeg fant ut at det ville være for farlig å terge på seg den gjengen, trodde jeg tross alt ikke at de ville angripe på den måten og så besluttsomt. (Jeg bruker ordet "de" med vilje, fordi dette er en gruppe mennesker som har et stor grad av samarbeid og sammenfallende mål)

Nå gjenstår det vel bare å håpe at man finner ut alt av hvilke motiv attentatmannen hadde for udåden, hva han trodde han skulle oppnå ved å ta livet av så mange unge mennesker og hvilke mennesker rundt ham som enten visste eller burde vite eller som hjalp ham i innhenting av kunnskap for å gjennomføre dette. Resten blir et traume Norge vil måtte leve med i mange år. For de som mistet sine fredag, vil dette selvsagt aldri forsvinne.
Og for de som opplevde å bli jaktet på, beskutt, såret og så sine venner dø - vil livet aldri mer bli det samme.